Kommentar

Hvor er Danmark på vei? Hvor går Danmark? Det er oppbruddsstemning, og mediene føler seg sviktet av regjeringen. En uvant situasjon. Bilde: Snøen laver ned på Bornholm 27. februar. Foto: Ritzau/Reuters/Scanpix

På Document har vi gjentatte ganger påpekt at dagens utvikling aldri kunne skjedd uten en allianse mellom politikere og medier. Den har hittil vært ubrytelig.

Nå gjør den danske regjering noe uhørt: Den staker ut en ny kurs. Det hadde få trodd var mulig.

Statsministeren til Berlingske: »Jeg kan slet ikke forstå, at I hidser jer op over det her«
Hvis det skulle skje forandringer, ville de fleste trodd at det ville være mediene som flyttet politikerne. Men i Danmark er det motsatt, og mediene stritter imot.

Det ene mediet etter det andre tar på redaksjonell plass avstand fra Lars Løkke Rasmussen og hans 22-punktsplan for å demontere parallellsamfunnene innen 2030.

Det er en interessant demonstrasjon av politisk stasis, dvs. tilstivning: Mens opinionen lenge har vist utålmodighet over utviklingen, og nye medier har krevd ny kurs, har regjeringen endelig tenkt nytt. I stedet for å forstå og gå inn i tenkemåten, velger mediene å sette seg på bakbena. Det gjør de ved å skyve prinsippene foran seg: Regjeringen bryter med fundamentale prinsipper som likhet for loven.

Mediene nekter å forholde seg til at disse prinsippene undergraves i det nye Danmark hver eneste dag, og hvis utviklingen får fortsette å løpe langs samme spor, vil prinsippene kun finnes i avisenes spalter.

Tom Jensen, redaktør i Berlingske, har møtt Løkke Rasmussen i statsministerboligen Marienborg. Man får følelsen av at menneskerettigheter og konvensjoner er blitt fetisjer for mediene, noe de degger for og pynter seg med, noe de kan bruke som maktinstrumenter, men som ikke er forankret i virkeligheten.

Redaktøren forsvarer det Danmark som var, der man kunne nyte sin frihet ubeskåret. Han ser «imam-lov», dvs. forbud mot innreise for hatpredikanter og maskeringsforbud mot nikab, som innskrenkninger av demokratiske rettigheter.

Han nævnte i den forbindelse »imam-loven«, som blev kritiseret for at begrænse ytringsfriheden, »burka-loven«, som begrænser retten til frit at vælge beklædning, og nu strafzonerne.

»Tiltagene er for at kæmpe mod, at nogle af samfundets bærende søjler bliver skadet. Men ender det i virkeligheden ikke med, at de nye forslag gør netop det? Det er bekymrende,« lød det fra Tom Jensen.

Den samme bekymring har Jyllands-Posten uttrykt. Det er merkelig at de samme medier ikke klarer å se hvordan utviklingen pulveriserer de friheter de hyller når det gjelder å angripe regjeringen. Kan man ikke si at mediene er blitt reaksjonære? De hyller et samfunn som ikke lenger finnes.

Christopher Caldwells bok Betraktninger over revolusjonen i Europa gjør det klart at islam forandrer Europa uansett hva du måtte mene om islam. Det er nok å kaste et blikk på Karl Johan, men det er også nok å kaste et blikk på Dagsrevyen, eller diskrimineringsloven; Alt støpes om, formelt og uformelt og ingen kan ignorere det som skjer. Mange flytter, men det forandrer ikke at alt endres. Rema hyller hjabdamer. Du må gjerne skifte butikk, men endringene skjer uansett og du må ta de med i beregningen.

For første gang har en vestlig regjering, de som sitter med det ultimate ansvar, sagt at «dette går ikke lenger». De ser at det må hardere lut til, og bruker sanksjoner. Det har staten tradisjonelt gjort: Brukt pisk. Men når en moderne velferdsstat forsøker å beskytte seg selv, skriker mediene at det er regjeringen det er noe galt med.

Hvordan er det mulig å være i informasjonsbransjen og forstå så lite om årsak og virkning?

»Som borgerlig ønsker jeg ikke, at der sker en forandring af vores samfund, hvor værdier, som lighed for loven og frit liv ikke længere trives. Når jeg kan se, at for eksempel homoseksualitet anses for amoralsk i nogle områder, hvor der også er mere kriminalitet, bliver jeg bekymret på borgerlig-liberale vegne. Det er en alvorlig trussel mod vores samfund,« sagde statsministeren og fortsatte:

»Jeg kan slet ikke forstå, at I hidser jer op over det her forslag. Strafzonerne er et forsøg på at skabe et værktøj i en situation, hvor der er en eskaleret kriminalitet. I princippet et det et universelt værktøj, som også kan bruges i en badeby, der er blevet yndlingsstedet for en ungdoms-rend med graffiti og gang i gaden. Det er ikke forskelsbehandling.«

På engelsk kalles det å take a stance. Å si at nok er nok. EU er mot at nasjonalstaten setter grenser,  det være seg fysisk eller moralsk: Det er det grenseløse som gjelder. Lille Danmark sier. Vi har så lite, vi vil gjerne beskytte det.

Norge sier: Vi har så mye, geografi og penger. Bare kom.

Danmark har også en større toleranse enn Norge. De ser at det er noen som utnytter toleransen. Og det er dansker som må tilpasse seg. Det finner de seg rett og slett ikke i.

Når statsministeren sier: -Jeg kan slet ikke forstå, at I hidser jer op over det her forslag, så setter han redaktøren for Berlingske på plass. Slik har ingen statsminister snakket til en redaktør før. Sylvi Listhaug burde ta det ad notam.

Hvem kommer til å gå tapende ut av denne kampen? Neppe statsministeren. En informasjonsbedrift som forsøker å gjøre spin ut av noe som politikerne ikke lenger tror på, forstår ikke lenger hva som foregår.

Statsministeren sier «det er slutt». Mediene har sørget for spin, men når leverandøren ikke lenger holder produksjonen i gang, får mediene et problem.

Rasmussen blir ikke valgt av redaktører og journalister. Det har mediene kanskje glemt. Rasmussen trekker i virkeligheten teppet vekk under bena på mediene:

Men man kan også blive så fintfølende over for nogle principper, at det hele eroderer, fordi man ikke tør gøre noget,« sagde Lars Løkke Rasmussen.

Presis.

Vi følger det danske eksperiment med stor interesse. En ting er hva regjeringen oppnår ute i felt. Noe annet er hva som skjer når regjeringen bryter konsensus med mediene og staker ut en ny kurs, basert på nye prinsipper. Det er det nye vi ser utfolde seg.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» her.