Kommentar

Bilde: Michelangelo Fordrivelsen fra Paradiset. Sixtinske kapell. (1519)

I 1.Mos. 3,8-15 «Adam og Eva hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen. Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. Da sa han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.»

I OL-byen Pyeongchang har noen kristne gitt offentlig uttrykk for at de mener homofili er synd, og NRK kan rapportere om at både utøvere og tilskuere er kraftig provosert. Hva kommer det av at et budskap om menneskets synd krenker det moderne mennesket?

Dagens tekst i kirkeåret er interessant. Den handler om syndefallet, om mennesket som trodde det kunne bli som Gud selv. Den handler om synd, om bakgrunnen for vår sivilisasjon, hvordan kristendommen klarte å få mennesket til å forstå at det trengte Gud, at menneskets synd førte til at vi måtte bekjenne og ydmykt møte det hellige. Denne erkjennelsen, om at vi alle er like innenfor Gud, var med på å skape et samfunn der menneskeverd og likhet for loven ble et naturlig fundament. Når Gud selv valgte å bli menneske for å frelse oss fra syndefallets konsekvenser, var det ikke mulig for noen å si at de hadde en mer opphøyd posisjon overfor Gud enn andre.

Det er denne virkelighetsoppfatningen vi ser smuldre opp foran øynene på oss.

Sekularismen hevder den er nøytral, men få ting avslører dens virkelighetsforståelse som spørsmålet om synd og krenkelse. Det er en form for selvforsvar som har vært fremmed for kristenheten. Kristenheten ble grunnlagt på lutring av mennesket. Erkjennelsen av egen synd var det nødvendige utgangspunktet for den siviliseringen som fant sted i Europas middelalder. Ingen kunne påberope seg krenkelse når Gud gjennom sønnens inkarnasjon selv utsatte seg for den ultimate krenkelse med sin lidelse og død.

Nå er situasjonen en annen. Vår kultur har avsatt Treenigheten. Vi tror på mennesket, sa Erna Solberg da den nye blågrønne regjeringen var klar. Utfordringen er at dette tolerante og grenseløse mennesket synes å være uhyre lett å krenke, det tåler ikke å høre at dets valg kan være syndig, selv fra mennesker hvis uttalelser ikke har noen betydning for dem, og historien fra OL-byen  Pyeongchang viser i all sin absurditet hvor vi er på vei. I Pyeongchang ble nemlig utøvere og tilskuere ifølge NRK krenket. Årsaken var noen kristne som våget seg til å bære plakater med tekster som sa at homofili er synd.

De kristne «aktivistene» ble observert inne på flere olympiske arenaer, og tilskuere har vært «nødt» til å passere dem. NRK kunne fortelle at en familie reagerte med å legge jakker foran ansiktene på barna for å unngå at de skulle lese det som sto på plakatene.

På samme tid rister vi på hodet av muslimer i India som vil boikotte Pampersprodukter etter at de mener å ha sett ordet ‘Mohammed’ i ansiktet på en tegnet katt på bleiepakkene. Vi får vite at det muslimske samfunnet er såret. En snute med værhår skal se ut som profetens navn skrevet på arabisk eller urdu.

Hva skiskytter Emil Hegle Svendsen mener om muslimer og pampersbleier vet jeg ikke, men det er tydelig at han ikke likte aktivistene i Pyeongchang som våget å mene noe om menneskets synd. Han mente det ikke var bra, og sa til NRK at vi har kommet langt i Norge med å akseptere alle typer mennesker, og han håpet verden følger etter.  Hans skiskytterkollega Tarjei Bø mente aktivistene diskriminerte, og det ville han ikke ha noe av, og uten at vi reflekterer særlig over det, synes det nøytrale sekulære samfunnet å bevege seg mot islam. På samme måte som muslimer ikke tåler noen form for avvikende meninger om deres forbilde, tåler ikke dagens nøytrale at det stilles spørsmål ved deres valg. Det handler om krenkelse og kampen mot meningsmotstand, for dersom vi skal ta dem på alvor, de som mener at aktivistene i Pyeongchang diskriminerer, kan vi ikke lenger tillate noen å ytre seg kritisk mot dagens seksualetiske utvikling. Selv ytringer som ikke har noen som helst betydning for dem det angår (de tror ikke på budskapet), kan ikke bli tålt.

Det vi ikke stiller spørsmål ved, er hvorfor islam og sekularismen deler hangen til å bli krenket, hvorfor ingen av dem tåler å bli motsagt, slik det stadfestes i islam med sin blasfemilovgivning og sekularismen med sin diskrimineringslovgivning. Ingen av dem tåler at mennesket lutres ut fra troen på en hellig Gud som kom oss i møte. Det er et av historiens største paradokser dette, at mennesket som frigjorde seg fra Gud, uunngåelig synes å gå inn i et slaveri som minner om det vi finner i islams krav om underkastelse. Det tolerante mennesket tåler ikke å høre at det har syndet, og gjenkjenner sitt raseri mot meningsmotstandere i muslimers krenkede følelser. Begge krever de at motstanderne bøyer seg for sin Gud. Muslimer Allah, sekularistene mennesket selv.

Kravet om nøytralitet visker ut tanken om synd, men gjør oss samtidig til slaver under kravet om likhet. Det hele minner om islams a-moralske univers, og friheten mistrives like dårlig hos dem begge.