Kommentar

George Segal: Three Figures and Four Benches (1979)

Innen den germanske språkgruppen er vi flinke til å lage sammensatte ord; noen riktig kompliserte, andre, som de i overskriften, enkle. Å ha skamvett betyr at man har vett til å skamme seg eller skjemmes. Oftest møter vi i dag uttrykket i negert form («han eier ikke skamvett!»), de av oss som overhodet eksponeres for slike umoderne språkvendinger, men både det med skammen og vettløysa kommer vi tilbake til.

Mens skamvett er satt sammen av to likestilte elementer, består uvett av et hovedord forutgått av et nektende prefiks. Uvett betyr stort sett toskeskap, altså fravær av vett, som også mange andre ord med «u» i front markerer samme type motsetning. Pussig nok gjenstår for noen slike bare nektingsformene. En norskelev med utenlandsk bakgrunn kunne nok tenkes i et anfall av overambisjon å ville komplimentere sin språklærer med at vedkommende er «humsk» og «fyselig» i timene, men belønnes da neppe med mer enn godlynt latter fra pedagogen. Alle språk er fulle av slike feller og jeg har selv gått i mange av dem.

Men la oss ta uvett først, hvorfra kjenner vi bruken av ordet? Litterært anlagte nordmenn i min generasjon vil straks tenke tilbake på boken «Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland» av Aas og Zapffe, en aldeles fortreffelig samling overfrodig nordnorsk humor fra en nå forgangen tid. Du anbefales sterkt å titte gjennom boken og nyte både den magiske teksten og de fantastiske illustrasjonsgraveringene utført av Espolin Johnson; du finner den i Nasjonalbibliotekets bokbase på bokhylla.no.

I dag brukes ordet knapt, men jeg slår herved et slag for at det igjen bør komme til heder og verdighet i godtfolks «usus,» hvilket i filologenes verden betyr «bruk» uavhengig av hva grammatikk eller andre logiske systemer måtte foreskrive, til glede for både språklig og politisk interesserte. Saken er jo at det skjer så utrolig mye rundt oss som preges av uvett snarere enn vett. Jeg skal nøye meg med å trekke frem to eller kanskje tre tidstypiske eksempler; et par små og ferske fra medieverdenen, mens det største og viktigste berører et hovedtrekk ved samfunnsutviklingen slik vi opplever den.

Hovedeksempelet refererer seg til at våre politikere for noen tiår siden fikk det for seg at heterogenisering av samfunnet – skaping av flerkultur i stedet for den eksisterende enhetlige kulturen – var en framifrå idé: kebab og varme hender til pasientene på alders- og sykehjemmene ble derved sikret, ble det sagt, og man ville fremover kunne nyte godt av et livsglad, ungdommelig-energisk og vibrerende samfunnsliv i stedet for en tilværelse preget av sidrumpa norskhet. Det var i sannhet nesten bokstavelig talt grenseløst hvilken vinn-vinn situasjon de forespeilet det norske folk dersom vi åpnet opp for storstilt innfløde av unge mennesker fra befolkningssprengte områder rundt vår verdensdel, særlig fra MENA-statene (Midtøsten og Nord-Afrika). I dag har luften omsider gått ut av propagandaballongen, i alle fall langt på vei. Færre tyr til berikelsesargumentet når de skal overbevise gjenstridige nordmenn om at fremmedkulturell innvandring er fine greier. Helst er det isteden moralsk utpressing man griper til nå; de som banker på og vil inn, er mennesker i nød og vi – hvilket i praksis ofte er noen andre enn lederne gitt de rike og moralskes typiske levnedsvaner; de bor selv sjelden på Romsås eller i Holmlia, for å si det slik – har en medmenneskelig plikt (her synger sosialister og kirkegjengere i samklang, i alle fall definitivt i samme kor) til å hjelpe.

La det ikke være tvil om følgende: Ingen har plikt til å skade seg selv alvorlig ut fra et solidaritetskrav, heller ikke borgerne i velfungerende europeiske stater som Norge. Dessuten er det heller ikke godtgjort at det på sikt er nyttig for verdens mange hjelpetrengende at noen få samfunn preget av tillit og samhold etablert gjennom generasjoner tar seg vann over hodet i et hybris-preget sisyfosarbeid der noen få (altså vi) skal hjelpe de mange (de sanseløst store ungdomskullene i MENA-landene som nå ønsker seg et bedre liv i Europa) ved å akseptere migrantenes ønske om å få flytte inn hos oss. Det hele er tvert imot rungende uvett, hvilket nok mange etter hvert forstår, skjønt den moralske kustusen har hittil vært sterk nok til at bare få snakker høyt om hvor farlig det er, det som skjer. Heterogeniseringen av veletablerte europeiske samfunn er en form for selvskading, og dét av verste slag. Den representerer samtidens politiske eliters mest alvorlige svikt eller svik, en vettløyse som må bringes til opphør jo før jo heller.

Kan hende er det rimelig å karakterisere som døvhet paret med blindhet denne uviljen i vide kretser mot å innse hva det er man har stelt i stand ved de facto å åpne opp for storskala fremmedkulturell immigrasjon, i alle fall om de delvis selvpåførte sansedefektene forstås i overført betydning. Mistanken styrkes hver gang man merker hvordan mediene degger for egne blinde flekker i både kommentarer til og ren nyhetsdekning av samfunnsutviklingen. Konsekvent opprettholdes en «én lov for Loke, en annen for Tor»-praksis i yrkesutøvelsen – venstresynspunkter er stuerene og holdes frem som det normale, mens derimot alt som smaker av nasjonalkonservative holdninger, stemples som fy-fy og rasistisk eller det som enda verre er. Spillet er like frapperende som ubludt. Et par små, nylige eksempler på skjevbehandlingen er illustrerende.

Da Høyre-kvinnen Julie Brodtkorp for litt siden tiltrådte som leder for Kringkastingsrådet, ble begivenheten markert med et en-til-en intervju hos evigunge Ole Torp på NRK. Det hele forløp helt greit, naturligvis, begge er pene mennesker som snakket pent sammen innen en stort sett felles forståelsesramme eller meningskorridor, men så fikk Torp for seg at han absolutt måtte utfordre intervjuobjektet på om det ikke luktet aldri så lite uggent av utnevnelsen, for Brodtkorp var jo faktisk nesten-venninne av selveste statsministeren i tillegg til sitt mangeårige Høyre-engasjement, var hun ikke? Den tidligere nære Solberg-medarbeideren benektet insinuasjonen på det sterkeste mens jeg spurte meg selv: Hvordan har Torp, som gir inntrykk av å være en god og stabil Ap-mann med alle de tidsriktige meningene, hvilket han til fulle beviste enda en gang i Terje Tvedt-intervjuet nylig, overhodet mage til å spørre slik og det til og med sittende i et NRK-studio på Marienlyst? Finnes det overhodet noen «uavhengig statsinstitusjon» i kongeriket som gjennom tiår etter tiår er blitt mer benyttet til Ap-ledet venstrepropaganda enn akkurat NRK? Gang på gang er partikamerater ansatt som kringkastingssjef (Johnny Bernander er så vidt jeg vet eneste klare unntak, til nød kanskje også den upolitiske Hans Tore Bjerkås mens dagens sjef visstnok er SVer), hvilket har hatt merkbare konsekvenser for det Hagen med kalkulert, frekk presisjon kalte ARK, og så våger altså Torp å påstå, om enn indirekte, at det er høyresiden som driver med partibokavhengige utnevnelser? Slikt kan bare skje innen et meningsklima der venstreperspektivet på virkeligheten intuitivt anses for å representere den etiske og politiske normaltilstanden. Alt annet er i bunn og grunn ekstremt og avvikende, et like frastøtende og alvorlig brudd på naturens orden som blå-blå regjeringer.

Arbeiderpartiets tidligere nestleder, Helga Pedersen, har trukket seg tilbake fra universets maktsentrum, altså Youngstorget, og blitt sauebonde i Tana. Skjønt åpenbart er ikke hennes uttreden av det politiske livet absolutt, for dels gjorde hun et mislykket forsøk på å bli sametingspresident, deretter ble hun ansatt i en 75 % stilling som lærer for å undervise i «politikk, menneskerettigheter, samfunnsfag og historie.» Litt av en fagvifte for den nyslåtte sauebonden, kan man si, og jeg har nok en viss mistanke om at det blir mer sosialisme enn Solon i lærerens utlegninger om «hva og hvorfor». Den tidligere politiske høvdingens trofasthet mot Partiet har gjennom hele karrieren vært like utvilsom som aktiv, og for ikke mer enn fire år siden oppfordret hun under et partimøte i hjemfylket alle til «å sverte den nye regjeringa» hvilket ikke akkurat vitner om noen grunnfestet respekt for demokratiets mekanismer og folkeflertallets beslutninger.

Jo da, hun sa rett nok etterpå, da kritikken kom, at hun ikke hadde «ment det bokstavelig.» Hvordan mente hun det da, var ikke utsagnet forbilledlig klart? Men for folk på venstresiden får slike overtramp aldri yrkesmessige konsekvenser. En Ap-stjerne som blamerer seg, vil aldri bli funnet uegnet til å undervise unge mennesker i samfunnsfag og historie, for eksempel, ei heller vil vedkommende bli utestengt på andre måter fra samfunnsmakt eller gitte profesjoner. Men forestill deg et tilsvarende retorisk-demokratisk mageplask utført av noen på motsatt politisk side, kanskje at en politimann fant på å kalle en statsminister utgående fra Ap for et krapyl eller noe lignende, da hadde vedkommende blitt avpolettert ganske omgående. Som sagt: Ulike lover for Loke og Tor er akseptert i vårt land, så til den grad at mange ikke ens enser skjevheten.

Selvfølgelig er en slik selektiv blindhet å fordømme av mange grunner, men også fordi forskjellsbehandlingen strider mot vår anstendighetssans, den er skammelig. Imidlertid er det så at for å skamme seg, å skjemmes, så må man ha skamvett, på samme måte som det også på alle andre livets områder kreves en viss etisk-kognitiv kompetanse for å skjønne både at noe ikke er som det skal være, og at man selv bærer skyld i sakens anledning. Da er vi inne på innsikter som har gjennomgått betydelige statusendringer ettersom samfunnet har forandret seg de siste tiårene.

Lenge strevet man hardt fra såkalt radikalt hold for å fjerne all skam, språklig så vel som i realiteten, fra menneskenes hopehav med hverandre; aller mest tydelig på seksualitetens område, men også ellers. «Det er så naturlig så, slett ingen ting å skamme seg over!» ble det hetende nærmest rund baut. Når så noen tiår senere migrasjonen medførte at islamske adferdskrav for alvor støtte an mot den norske tilsynelatende mangelen på tilsvarende, så virket det på mange unge nordmenn som om førstnevnte støttet seg til et sett moralske normer hvis like aldri hadde eksistert her til lands.

Synet på de moralske kravene var ambivalent ikke bare slik man så normene fungere i innvandrermiljøene, men enda mer da de delvis ble gjort gjeldende også overfor norske ungdommer. Det kan da være på sin plass å påpeke det selvfølgelige, nemlig at skam ikke er noe nymotens fenomen, men ett hvis makt og innflytelse går like langt tilbake som selve synden, også i norsk historie. Skam er med andre ord ingen betegnelse på et reaksjonsmønster som innen det norske samfunnet oppstod i og med frisleppet av en viss NRK-serie med samme navn – et program som ble hausset inntil det for meg uforståelige, men som jeg skal avstå fra å omtale ut over det som alt er sagt – men noe vi kjenner til fra så dypt ned som kilder lodder i vår nasjons fortid.

For å kunne føle skam, kreves altså en viss kognitiv evne, skamvett. Sånn sett er kvaliteten betydelig mer intrikat sammensatt enn uvettet ikke bare rent språklig, men også innholdsmessig. Klartenkthet spiller en rolle for om vi makter å finne rett vei gjennom etiske villniss samtidig som vårt moralske kompass påvirker tenkningen. Men denne etisk-kognitive vekselvirkningen er så vanskelig som noe får blitt, et mye mer kronglete lende enn alt vi var innom ovenfor, så temaet skal få ligge. Litt hensyn må man ta til sine lesere; selv en skribent bør ha skamvett nok til ikke å opptre utilbørlig uvettig overfor sitt publikum.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også