Sakset/Fra hofta

Foto: Google Maps

Forandringen av Norge gjør om på volds- og trusselbildet også utenfor de store byene, men det hører til sjeldenhetene at saker som ryster folk lokalt, blir behandlet av riksmediene i sin fulle bredde.

Den 10. februar kunne en NTB-melding opplyse om at det samme dag var skjedd en voldsepisode i sentrum av Kongsvinger. To kvinner havnet i en «fysisk konfrontasjon» hvor det ble sagt at «kniv er benyttet». Begge kvinnene og en «person» som grep inn i situasjonen ble behandlet for stikkskader.

I en pressemelding lørdag ettermiddag opplyser politiet at kvinnen som gikk til angrep er kjent av politiet fra før. Hun tas nå hånd om av helsevesenet.

Kvinnen som ble angrepet fikk også behandling på sykehuset, og er ikke livstruende skadd.

Den «fysiske konfrontasjonen», som NRKs distriktskontor beskriver som om partene «barket sammen i et slagsmål» var altså et overfall. I VGs notis dagen etter er denne informasjonen borte.

Omskrivningen ledsages av flere utelatelser. Hva mer vet man om situasjonen, overfallskvinnen og offeret? Hva betyr «ikke livstruende skadd»?

I dagene etterpå kommer vitner og politiet dryppvis med opplysninger i lokalavisen Glåmdalen som viser at saken er langt alvorligere enn nyhetsmeldingene tydet på:

Det var ingen relasjon mellom partene, overfallskvinnen hadde revet ned sitt offer, tatt en kniv ut av jakken og begynt å stikke kvinnen som lå nede. Knivbladet ble anslått til å være 10 cm langt. En kaféinnehaver sier det kunne ha endt med drap uten inngripen fra mannen som selv ble skadet. Det var masse blod, folk hylte og skrek i panikk, og flere rømte. Knapt noen hadde åndsnærværelse til å gripe inn.

Den 13. februar blir Svein P. Flaen , mannen som reddet situasjonen, intervjuet i Glåmdalen.

– Det var helt uvirkelig. Jeg trodde først det var to kvinner som sloss om et eller annet med bare nevene. Jeg trodde nesten ikke det jeg så, da jeg oppdaget kniven. Det var ikke knyttneven hun hadde slått med, hun satt oppå damen og hogg med kniven, sier Flaen.

– Jeg sto og pratet med en jeg kjenner, og hørte rop. Det var voldsomme kvinnehyl. Da snudde jeg meg og så i retning utgangen mot Bankparken. Der ser jeg en stor folkemengde, jeg anslår 50 til 70 mennesker, og midt i dette foregår altså en kamp på liv og død. En kvinne av utenlandsk opprinnelse hogg med kniven i ett sett, mot ansikt, hals og overkropp på kvinnen som lå nede. Det er bare tilfeldigheter at hun ikke fikk flere skader eller ble drept. Det var som en ekkel kriminalfilm fra virkeligheten, sier han.

Flaen opplevde folkemengden som nærmest apatisk:

– De ble vel helt lamslått, men jeg er skuffet over at ikke flere grep inn, på tross av mine rop om bistand. Det var flere røslige mannfolk der. Folk så sjokkerte og handlingslammede ut. Jeg skjønte med en gang at her må jeg gjøre noe, jeg kan ikke stå og se på at noen blir knivstukket og kanskje drept!

Overfallskvinnen gikk deretter til angrep på Flaen, som klarte å forsvare seg helt til han fikk hjelp til å avvæpne henne og holde henne fast til politiet kom. Som forsvarsvåpen hadde Flaen stokken til den angrepne kvinnen, som etter denne opplysningen å dømme var et enkelt offer.

Dette bekreftes i dag av ektemannen til offeret, som er i 50-årene: Hun går med stokk og har dårlig balanse.

I en norsk provinsby har altså en utenlandsk kvinne som er kjent for politiet, vært på nippet til å ta livet av en forsvarlsøs kvinne fra omegnen – med kniv, midt på lyse dagen, i et bysentrum fullt av mennesker som med ett unntak ikke evnet å stanse overfallskvinnen i hennes brutale foretagende.

Både overfallet og omgivelsenes lamslåtthet forteller noe om samfunnsutviklingen, men ingen av delene finner veien til de store mediene. Den iskalde erkjennelsen som flere titalls mennesker gjorde i Kongsvinger sentrum sist lørdag, er en oppsiktsvekkende sak som fortjener oppmerksomhet.

For det som skjedde der til bys, kan skje overalt. Når folk ikke griper inn for å avverge mordforsøk på en forsvarsløs medborger, vet de også at de ikke kan regne med slik hjelp hvis de selv skulle rammes. Man blir mer på vakt, og tar sine forholdsregler.

Med større risikobevissthet avverges naturligvis andre angrep som ellers ville ha funnet sted, og med det holder voldstallene seg presentable. Alle sitter igjen med en uhygge som ikke vises i noen statistikk, og alle er alene om den. Et samfunn går over fra å føle seg trygt til å føle seg truet, men ingen setter egnede ord på det.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!