Innenriks

Islamiseringen av Norge og Europa gir seg mange større og mindre utslag. Plutselig er det ett eller annet man ikke kan si eller spise, eller en tradisjon man ikke kan holde på lenger, den lokale puben legger ned, svømmehallen får kjønnsavhengige åpningstider, nærbutikken blir omgjort til moské, og man blir forsiktigere med hvor man går. Et cetera.

En Document-leser som trodde han var på vei inn på det som alltid hadde vært et handicap-toalett i Frederikke-bygningen ved Universitetet i Oslo, et møtepunkt hvor en av de store kantinene på Blindern befinner seg, fikk seg nylig en overraskelse. Han oppdaget at rommet var blitt bygd om til et helt annet formål, nemlig rituell fotvask:

Det religiøse vaskerommets plassering har utvilsomt sammenheng med at det like i nærheten finnes et bønnelokale, hvor det står en masse sko utenfor i forbindelse med den islamske fredagsbønnen. Bønnerommet har vært der en stund, men ikke fotvaskerommet. Den islamske korrektheten har tilsynelatende økt.

Slike islamsanitære installasjoner dukker opp både hist og her, av undertegnede sist observert på Fiumicino-flyplassen i Roma. Men det griper nok mer inn i folks liv når det skjer på steder som man frekventerer til hverdags.

Kanskje er det andre handicap-toaletter ikke langt unna, men hva var kriteriet for å gi islamske renhetslover forrang fremfor fysiske behov hos funksjonshemmede? Gå et annet sted med rullestolen eller den utlagte tarmen din, liksom, for nå er det Allah og jeg som «eier» dette rommet her, selv om det kanskje ikke var noen av dem som betalte for omgjøringen av rommet. Allah er bare større, eller hva?

Så går man et annet sted, og tenker kanskje ikke så mye mer over saken – helt til neste påminnelse om at en ekspansjonistisk fremmedkultur har fordrevet en mer diskré og tilbakeholden opprinnelig sådan.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.