Kommentar

Bilde: Kai Eide, pregløs og humørløs, langer ut mot Sylvi Listhaug. Foto: Oleg Popov/Reuters/Scanpix

Det fine med «kritikken» av Sylvi Listhaug, er at den ikke gjør forskjell på folk. Det er ikke bare horene i Dagbladet som er forbannet, også selveste Kai Eide lar seg fornærme. På Facebook tar den tidligere fredsmekleren bladet fra munnen, og forteller oss hvor håpløs innvandrings- og integreringsministeren er:

Hun mener at vi som engasjerer oss for unge, afghanske asylsøkere i NOAS-aksjonen er navlebeskuende fordi vi ikke samtidig og like sterkt tenker på alle de 65 millionene som er på flukt. Først tenkte jeg at dette var da en sørgelig og tøvete reaksjon fra et regjeringsmedlem. Men reaksjonen er jo mer enn tøvete.

For det første vitner den om hvor hårsår statsråden er. Hun smeller i vei med sleivete kommentarer mot enhver, som ikke deler hennes synspunkter. Bak ligger et ønske om å kneble en sunn, offentlig debatt. Det hun ønsker er å snevre inn det offentlige ytringsrommet. 

For det andre evner hun ikke å se at arbeid for å trygge rettssikkerheten her i landet er en sentral oppgave – selv om hun iblant kan være uenig i enkeltsakers innhold. De som engasjerer seg burde støttes og roses – ikke minst av en statsråd, som har sitt kontor i Justisdepartementet. Det er ingen liten «fillesak». Rettssikkerhet – og ytringsfrihet – er sentrale verdier i våre liberale demokratier. Men de er – som vi ser – under sterkt press. 

For det tredje; skal det være kritikkverdig å engasjere seg for en gruppe uten å engasjere seg for alle andre? Det er en nedvurdering av frivillig innsats for forsvar av spesielle og utsatte grupper, som strider kraftig mot det vi hører i valgtaler.

Eide bommer med sin kritikk av Listhaugs utspill. Det er ikke tøvete å gjøre et poeng ut av det faktum at FN bistår 65 millioner mennesker på flukt i verden, samtidig som enkelte nordmenn blir ekstremt opptatt av at et par-tre hundre av disse ikke får permanent opphold i Norge. Det å måle effektiviteten av ulike offentlige hjelpetiltak opp mot hverandre, kjennetegner en ansvarlig politikk.

For å klargjøre Listhaugs poeng, ettersom Eide hopper så elegant over det: FNs høykommissær for flyktninger har for 2017 budsjettert med at det trengs over 60 milliarder norske kroner for å dekke arbeidet med ca 65 millioner flyktninger rundt omkring i verden. Dette tilsvarer omtrent 923 kroner per flyktning i løpet av året.

Til sammenlikning kostet det for eksempel rundt 138 000 kroner for en vanlig plass i et norsk asylmottak i 2015. En plass for enslige mindreårige kostet om lag 465 000 kroner det samme året. Hvis det er i Norges interesse å hjelpe flest mulig, sier det seg selv at politikerne bør prioritere annerledes når det gjelder dagens migrasjon. Det er fortsatt norske skattebetalere som finansierer godheten her til lands, selv om det ofte er De store personligheter som forvalter den.

For øvrig er det ikke bare prioriteringen som er problematisk. Hvis man skulle legge til et annet moralsk aspekt, kunne en gjøre som den anonyme krigsveteranen og påpeke det høyst utilfredsstillende i at «Stortinget sender landets sønner og døtre til krig, mens unge afghanske menn velsignes til å slippe sitt eget lands frihetskamp».

Det som derimot er tøv, er Eides påstand om at Listhaug vil snevre inn det offentlige ytringsrommet. De som engasjerer seg (dvs. Eide) burde støttes og roses, skriver han. Men hvorfor skal Eide få statsrådens ros og støtte hvis hun er uenig i utgangspunktet for aktivismen hans? Og hvem er det egentlig som forsøker så snevre inn det offentlige ytringsrommet her? Jo, det er det faktisk Eide selv som gjør. I motsetning til Listhaug – som ikke har ment noe hva som bør være tillatt å si – forlanger Eide at statsråden enten holder kjeft eller uttaler seg positivt om en sak.

Når Kai Eide skriver at Listhaug ikke evner å se at arbeid for «å trygge rettssikkerheten her i landet er en sentral oppgave», er det den hjemvendte kosmopolittens rolle som refser og oppdrager han påtar seg. Kritikeren av nasjonal provinsialisme og smålighet, der FrP alltid spiller hovedrollen. Da er det heller ikke så merkelig at han tar seg nær av at en sunnmørsk melkebonde fra partiet er frekk nok til å antyde at han – verdensmannen som har brukt store deler av sin yrkeskarriere på å gjøre verden til et bedre sted – er navlebeskuende.

 

Kjøp Kent Andersens «Godhetens tanketomme ondskap» her.