Kommentar

Vi har vært der før: Kirkene renses i Zürich i 1524. Wikipedia.

Alle som har fulgt med, vet at med islam følger det tabuer. Ikke bare forbud mot det ene eller andre. Forbudene er mange og opprettholdes med strenge straffer. Til sammen danner de tabuer oppe i hodet på folk, og disse tabuene virker slik at hvis de brytes, går noen amok.

Det er derfor jeg mener det er riktig å bruke ordet tabu, og ikke bare forbud. Et tabu er noe et menneske ikke er i stand til å bryte. Det ligger så dypt i sinnet at det er utenkelig å bryte det. Det er ikke en gang mulig å forestille seg at det går an å bryte det.

Muslimer er ikke vant til å leve i mindretall blant vantro. Det finnes heller ingen retningslinjer innen islam de kan støtte seg på. Når livet blant de vantro i tillegg er en kontinuerlig sperreild mot deres forestillinger, er det logisk at muslimer svarer med å bekrefte sin identitet.

Det norske svaret har hele tiden vært at muslimene over tid vil bli som oss. Kristin Clemet mente at hun så tydelige tegn på at det går riktig vei.

Det nye Norge «funker». Det produserer «norske muslimer» med norske verdier. De som forteller oss dette, tas imot med åpne armer. Senest Bushra Ishaq. Grunnen til at hun ikke møter kritiske spørsmål, er at fornuften er koblet ut. Behovet for å få bekreftet sin tro på at islam hører hjemme i Norge, som i Tyskland, er sterkere enn den kritiske sans.

Slik sniker troen seg inn. Samfunnet handler plutselig om tro, og tro har en lei tendens til å mislike fornuften.

Slik kan det skje at offentligheten gradvis er blitt en arena der man utøver tro. Norge entrer dermed islams kretsløp. Vi befinner oss i gravitasjonsfeltet.

Man kan avlese dette daglig. Tiltrekningen til islam gjør at vi ser stadig mer positiv oppmerksomhet om ramadan, og tilsvarende skal islam også inkluderes i julen.

Og det skjedde i de dager at norske medier og politikere som hadde løpt kristne forbud over ende, ga seg til å omfavne islamske.

Dermed settes helt nye kausalkjeder i bevegelse.

Den som bryter et tabu, må sone. Bare ved et sonoffer kan tabuet opprettholdes.

Billedforbudet

Ved å reagere som om muslimer ikke er omfattatt av den sekulære offentligheten, har norske medier og politikere gjort seg til håndhevere av islamsk moral. Billedforbudet er nå utvidet til å gjelde ikke bare krenkelse av Muhammed, men også avbildning av muslimer i gatebildet.

Offisielt skjer dette ved at man spiller rollen som beskyttere. Muslimene er så stakkarslige at de trenger ridderlige medier og politikere til å forsvare seg.

Men de forsvarer muslimene på islams premisser. De utøver sitt forsvar ved å håndheve det islamske tabu.

Den første alvorlige demonstrasjonen av dette fikk vi da ayatollah Khomeini utstedte fatwaen mot Salman Rushdie. Han skulle dø, og ikke bare han, men alle som hadde hatt noe med utgivelsen av «Sataniske vers» å gjøre. Derfor falt skuddene i Dagaliveien. Norske myndigheter ønsket aldri å fine ut hvem som sto bak, men arbeidet med alle andre spor. Da man endelig fikk opplysninger som pekte på medhjelpere i Norge, ble vedkommende på mystisk vis løslatt en lørdag kveld, så etterforskerne møtte en tom celle da de kom for å starte avhørene mandag morgen. Noen høyt oppe ønsket ikke at saken skulle oppklares.

Den gang gjaldt «saken» usømmelig omtale av profeten. Svært få av dem som protesterte, hadde lest boken. Det er slik tabuer fungerer. Det holder at lederen sier at tabuet er brutt.

Fatwaen skulle danne skole for muslimers oppførsel i Vesten. Deres ledere hadde oppdaget et mektig våpen: Vestens frykt for å krenke.

Internalisering

Karikaturstriden i 2005/06 ble en reprise, bare mye større. Denne gang var det et helt land som sto tiltalt.

Forsvarerne av muslimene forsvarte i virkeligheten tabuet: billedforbudet. Denne gang var det Det muslimske brorskap og Yusuf al-Qaradawi som spilte rollen som pave som lyste i bann, eller rettere: dømte til døden.

Krenkelsene krevde et sonoffer. Jonas Gahr Støre pekte på redaktøren av Magazinet, Vebjørn Selbekk, som hadde vært «dum nok» til å trykke tegningene i faksimile.

Å ofre en konservativ kristen redaktør appellerte også til stemninger på venstresiden. Det kjentes godt å kunne ta et oppgjør med en mørkemann.

Islam ga venstresiden en sjanse til å sette makt bak ordene. Norsk debatt var ellers bare prat.

Hadde ikke de konservative kristne godt av litt «oppdragelse» etter alt de hadde forårsaket?

Det var payback time.

Tatt under beskyttelse

Da Selbekk ikke orket presset lenger, organiserte Pølse-Hanssen en seanse der Islamsk Råd Norge tok ham under sine beskyttende vinger.

Deretter dro domprost Olav Dag Hauge til Midtøtsten og til Qaradawi, som i en annen Gudfaren-film. Med seg som oppasser eller anstand hadde han imam Zulkarnain, som gjorde seg bemerket ved å si i et foredrag på Høgskolen i Oslo og Akershus at 9/11 var en US government job og at jødene var blitt advart på forhånd.

Det offisielle Norge la seg inn under islam og ba om beskyttelse.

Det var handlinger av stor symbolsk betydning.

Det er i en slik kontekst man må forstå de hysteriske reaksjonene på Hege Storhaugs og HRS’ foto av muslimer i det offentlige rom.

Syndebukk

Det begynte med «Sataniske vers» og gjelder nå avbildninger av muslimer i det offentlige rom. I begge tilfeller handler det om at muslimer vil bestemme over det offentlige rom. Man kan godt ta bilde av innfødte nordmenn, men ikke av muslimer.

De har copyright til seg selv også i det offentlige fellesrommet, og vil ikke menge seg med oss andre. Billedforbudet signaliserer grensen/tabuet som vantro krenker ved å ta et bilde, uansett avstand og pikselering.

Hijab handler om grenser og markering: Den som tar bilde av hijab-kledde, invaderer deres rom. I kjølvannet av #metoo-kampanjen snakkes det nå seriøst om at mennesker har rett til å sette sine egne grenser. Det er mulig å se en overlapping med muslimers opptatthet av grenser.

Provokasjon

Muslimer opplever livet i et sekulært/kristent samfunn som en konstant provokasjon/prøvelse. De har ikke kontroll. Det bygger seg opp en frustrasjon og et ønske om å ta igjen. Overfor hva da?

Mot dem som provoserer dem. De har behov for en syndebukk, og norske medier og politikere leverer. Dagbladet, SV, Ap, KrF, Aftenposten og VG roper i kor: Hege Storhaug! Det er hun som provoserer dere! Det er hun som er årsaken til ydmykelsen dere føler!

Når man forstår dynamikken, forstår man at de driver et farlig spill. Det er farlig å bli utpekt som syndebukk og sonoffer.

Forstår mediene og politikerne hva de holder på med? Noen må fortelle dem det.

De kjører et Vebjørn Selbekk-stunt, vel vitende om at Hege Storhaug ikke kommer til å falle på kne.

Dét øker medienes raseri. Nå reagerer de som muslimene og sier: Nok er nok!

Dette har flere gitt uttrykk for: Nå har hun gått over grensen! Der gikk hun for langt!

Det neste er: Hun har seg selv å takke.

Martyriet

Hva kan den som utsettes for slike angrep svare med? Noen mennesker påtar seg en stor bør med å bære vitnesbyrd om sannheten. Det er et religiøst uttrykk, og det er berettiget, for her snakker vi om en islamisering av Norge i rasende tempo.

Sannheten er det beste forsvar, alle andre strategier ender i nederlag.

Her har vi noe å lære av de første kristne. De ble forfulgt i 300 år. De var blitt advart av Mesteren om at de kom til å bli forfulgt for hans navns skyld.

Vi ser i økende grad en tendens til at prisen for å forsvare friheten og sannheten vil bli høy.

Noen ganger har man ikke noe valg. Alt står på spill.

Det krever en enorm selvkontroll og konsentrasjon. Man må, som Vaclav Havel sa, forsøke å leve i sannhet.

Det er den eneste medisinen som virker når man lever omgitt av løgn – og løgnen vokser.

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her