Gjesteskribent

For mange år siden hørte jeg et radioprogram om en kar som hadde fått kreft. Da programmet ble annonsert, lurte mine fordommer meg trill rundt. Jeg trodde at fortellingen fulgte den sedvanlige sentimentale Hollywood-oppskriften: Mann får dødelig sykdom – Mann er langt ned – Mann blir frisk – Happy Ending. Men til min forbauselse viste programmet seg å snu opp-ned på mine forventninger. Mannen kunne nemlig fortelle at da han fikk kreft, satte han seg ned og gikk kritisk gjennom livet. Karen var i utgangspunktet en suksess blant sine likemenn: Han hadde en spennende, godt betalt jobb, han reiste ofte til eksotiske deler av verden, han hadde mange stimulerende venner og inngikk i mange festlige lag. Kreftdiagnosen slo derfor ned som et lynnedslag en vakker solskinnsdag. Men altså, kreften gjorde at han satte seg ned og foretok en varetelling i sitt liv – og denne igjen fødte en erkjennelse av at en del av hans livsvalg var uheldige. Han endret derfor på livsførselen på noen sentrale punkt. Om det var som følge av dette, vites ikke, men mannen ble i alle fall kurert for kreften. Jeg er i ettertid glad for kreften, sa mannen.

Jeg ble begeistret for denne fortellingen. Den inkorporerer nemlig døden i en fortelling om livet. Det er mye i vår tid som ikke gjør det. Ofte når moderne mennesker forholder seg til død, men også sykdom, fattigdom og eksistensiell mislykkethet generelt, så er det med en mine av forulempethet: Det skulle ikke vært sånn. Døden er den store krenkelse for moderne mennesker. Den er nærmest reaksjonær i sin kulde. Vi som er så progressive, hvorfor har vi ikke avskaffet den ydmykelse det er å bli gammel, syk og dø? Hvor er politikerne? Kan vi ikke bevilge flere penger?

Min salige bestemor ble født, som hun sa, «i kårstua til ho bestemor» i 1911, ytterst i havgapet. Hun var eldste jente og det nest eldste barn av 5 søsken. Da hun var rundt 8-9 år døde lillesøster Anna på 2. Noen år senere døde Gabriel på 16, familiens førstefødte og stolthet. Siden dette var før døden ble institusjonalisert, så gjorde familien selv i stand de to døde før begravelsene. Min bestemor hadde derfor hjulpet sin mor med å vaske to døde søsken før hun selv var rukket å bli konfirmert. Men slik er det ikke lenger. Og det gir seg sine paradoksale konsekvenser. Når NRK kjører serier som «Line fikser kroppen», der programleder Line bekjenner hvor mye skam hennes ordinære kropp har forvoldt henne og klarer å lage en serie på hele seks episoder over tema, så tenker jeg, har du sett noen døde, Line? Har du vasket noen døde, Line? Jeg tror i all enkelhet at Line og andre ville vært litt mindre drama dronninger rundt egen lekams imperfeksjon om de hadde blitt eksponert for noe av det livsalvor som nordmenn flest tok for gitt for kun to-tre generasjoner siden. Kanskje hadde min bestemors rolige nærvær også noe med dette å gjøre. Kanskje også hennes stillfarne gudstro. Jeg tror gjerne det.

Barnesykdommer gjør oss sterkere når vi får dem unge. Mødre med små barn som ikke har hatt dem, stresser rundt slik at krabaten skal smittes, for i senere år er sykdommene farligere. Det samme gjelder nok for ånden som for kroppen: Vi trenger å eksponeres for livets fataliteter for å bli resistent mot en del av sinnets barnesykdommer, som preger så mange voksne i vår samtid, inklusive mange i politikken. Kanskje vi burde tatt med ungdomsskoleklasser på likhuset – før rettighetsmanien og tidens tankeløse vind tar dem; la de unge få ta på de kalde kroppene. Gjerne også unge lik. Kanskje det kan gjøre de levende godt! Hva er en bad hair day mot døden? Den som vi alle har rett på.

Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke opp det som er plantet, har sin tid

Predikeren

 

Julegave fra Document Forlag?

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her. En fantastisk bok.

         

Les også

Slik dør menn -
Retten til å få barn -
The Nobel art of… -
D for Dahl -
Kjettere -