5. oktober ble Verdensdagen for psykisk helse markert over det ganske land. Jeg var til stede på det lokale arrangementet og kom i snakk med en kommunalt ansatt i denne vekstnæringa. Vi kom inn på et stadig like aktuelt tema: Hvorfor øker galskapen hele tiden? Hvorfor er det stadig flere som sliter psykisk? Og hvorfor er det spesielt mange unge som sliter?

En moderne myte er den at vi som nasjon er mer tolerante enn før. Denne truismen står like sterkt som gudstrua stod blant nordmenn i middelalderen; det finnes i realiteten ingen fremskrittsfornektere. Om du er til høyre eller venstre i politikken, alle trur vi på den progressive myta om det evige fremskritt.

Men er vi nå det, mer tolerante, altså?

Her for noen måneder siden pludret en gammel raddis på radioen om oppveksten sin. Hun syntes det var mye lettere å være ung før enn nå. De unge i dag sliter med perfeksjonisme, påpekte hun. Du skal være perfekt hele tiden. Det er store krav som stilles. Da 68erne var unge, bekymret de seg ikke for egen del, men for verdens tilstand – de ville en bedre verden. I dag, derimot, fortviler ikke unge over verdens urettferdighet, til gjengjeld har de mange bad hairdays. Idealismen er død og begravd under tonnevis med reality show og makeup.

ANNONSE

Jeg kontemplerte saken og kom frem til at kanskje har raddisene og deres barnebarn mer til felles enn hva man skulle tro ved første øyekast, for begge higer de etter perfeksjon. Mens raddisene ville perfeksjonere en verden de følte ikke nådde opp til høyt hengende idealer om sosial rettferdighet, så sliter deres avkom med å forsone seg med en kropp og et liv som ikke lever opp til høyt svevende idealer om materiell suksess. Shame shit, different wrapping.

Noen klarer til og med å forene de to: Se på dette ulykksalige mennesket Sophie Elise, angivelig et ideal for titusenvis av post-pubertale jentebarn; hun klarer kunststykket å begråte (og beskjære) egen lekam pga. manglende perfeksjon og den øvrige verden pga. dens uskjønnhet. Ikke rart hun sliter med humøret.

India er et fantastisk sted for den som vil trene seg på å bli et mer tolerant menneske. Og ja, Indiasjokket er en realitet. Kommer du fra det nyvaskete og nystriglede Norge, vil India fortone seg som et truende kaos. Sanseinntrykkene, ikke minst luktene, er allestedsnærværende. Det lukter simpelthen dritt på gater og streder, avmagrende kyr går rundt og ser dødende ut, tiggere i alle aldre florerer. India er en prøvelse for en kontrollkrevende nordmann. Et stille, maktesløst skrik kan høres fra nordmannens indre der han går rundt under Indias brennende sol.

Jeg husker da vi ble overfalt av en gjeng tiggergutter på jernbanestasjonen i Hardiwar. Små, brune kropper med skitne bukser, overkroppene var bare. De rullet seg på bakken og gjorde sitt beste for å påkalle medynk. Da de erkjent at de ikke ville få noen grunker, vår guide instruerte oss om ikke å gi noe, reiste de seg opp, børstet støv av magre kropper og flirte karslig seg imellom.

Jeg husker at jeg spontant så meg rundt og tenkte, «Hvor er barnevernet?» Men det er ikke noe offentlig sosionomtante som passer på i India. Hvis du vil, kan du sikkert ta dem med deg hjem, gi dem mat og ly. En slags spontanadopsjon. Ja, i India har de ikke et fungerende personregister en gang. For en nordmann oppleves India uvirkelig kaotisk.

Jeg hørte en norsk pensjonist som i en del år hadde levd i landet. Hun mente at oppholdet hadde gjort henne mer tolerant. Jeg tror hun har rett; India trener deg i ledighet i møte med livets fataliteter. Det gjennomregulerte Norge derimot gjør det ikke i samme grad.

Når engelske dokudrama sender vestlige tenåringer til India for å jobbe i lokal klesproduksjon og de skjønner at lønna ikke er nok til både mat og deodorant, kan det ses på som en trening i toleranse: Hvordan fikser du livet når dine (relative) behov ikke blir møtt?

Kanskje Sophie Elise burde gone native og levd ett år i en fattig indisk landsby? Kjent på livet uten dusj, men med kakerlakker og et jordgulv til madrass! Kanskje det kunne ha hjulpet henne til et bedre liv, mer forsont med idealer som ikke har livets rett?

Det er for så vidt flott at barnedødeligheten er svært lav her hos oss. Men det faktum at min bestemor opplevde at to av hennes søsken døde før hun var konfirmert, tipper jeg gjorde henne mer tolerant i møte med døden. Fra at døden var en selvfølgelighet, har vi i dagens Vesten nå endt opp med noe som ligner en fremmedgjøring i møte med den. For døden er den endelige og absolutte krenkelse for selvet: Å miste alt det man har, ens kropp og eiendeler, ens sterke behov og investeringer.

Mange stemmer har tatt til orde for at sigøynertiggerne trener oss i toleranse – ved å eksponeres for deres nød, vil vi øve oss på å leve med noe vi ikke liker, en del av virkeligheten. Selv ønsker jeg å slå et slag for døden i Norge: Hva om vi begynner å sende norske tenåringer til likhus for at de der skal eksponeres for det kanskje største tabu i en materialistisk verden?

Jeg er nå overbevist at om at min bestemors stoiske forhold til sykdom og død, kom av at hun hadde opplevd denne siden ved livet fra unge år (i tillegg hadde hun en usvikelig og lavmælt barnetro). For døden er en del av livet. Frykt for døden, er frykt for livet. Tolererer du du død, tolerer du liv – i all sin skjeve og skakke form.

India

Lær å bli tolerant i Indias klesproduksjon.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629