Sakset/Fra hofta

En reklame jeg husker fra jeg var liten var sånn: En tenåring ville være sammen med de andre. Det fikk han.
Han brukte deodoranten Sterilan. Mot svettelukt.

Siden han  brukte deodorant og ikke luktet svette, fikk han lov å sitte sammen med de andre.

Omtrent samtidig introdusertes rasismen i Norge.
Rasismen minnet i mangt og mye om svettelukt og dårlig ånde.
Ingen visste helt konkret hva det var, og mange hadde det kanskje selv – uten å vite det.
Og ingen våget å si fra! De bare sluttet å be en med på kino eller med på å høre på kassettspiller i kjellerstua!

Siden rasisme var noe alle stod i fare for å få og man kanskje ikke merket det selv, var det kanskje like best å bruke Sterilan eller Timotei med det samme.
Så kunne man unngå å få rasisme.

Men hverken Mum eller Vademecum eller Sterilan hjelper mot rasisme.
Hva var det som hjalp mot rasisme!?

Omtrent samtidig med rasismen introdusertes toleransen i Norge.
Toleranse skulle hjelpe mot rasisme, ble det sagt.
Slik slangeolje en gang kurerte alle slags oppdiktede sykdommer i Det Ville Vesten, kunne toleranse kurere rasisme.

Mennesker som trodde de kanskje hadde kreft, kokte askeavkok og drakk.
Mennesker som trodde de var rasister, ble tolerante. Grenseløst tolerante. De tolererte alt.
Til og med ting de aldri ellers ville godtatt.

For rasismen truet i ens indre. Et sted der inne lå den. Og ventet på å bryte ut. Som kreft eller galskap.
Siden ingen visste helt hva rasisme var, var det vanskelig å si om man hadde det.
Best å pøse på med toleranse.
Toleranse hjalp mot alt! Til og med gikt, sa noen.

Etterhvert var det noen som hadde klart å finne ut hva rasisme var. Rasisme var å være intolerant!
Altså å ikke kritikkløst godta absolutt alt!
Den som var skeptisk eller kritisk kunne utvikle rasisme! Best å passe seg!
Skepsis var som kviser – klemte en på dem kom det fler!!! Tilslutt var hele ansiktet dekket av rasisme og en kunne vinke farvel til å både kassettspilleren og kjellerstua!

Best å kjøre på med toleranse! Toleranse, åpenhet og fordomsfrihet!
Sinnets Vademecum, Sterilan og Timotei!
Bare dette kunne bøte på dette vage, diffuse som vi alle bar inne i oss og som kunne bryte ut – uten at vi selv var klar over det!

Rundt oss var det folk som kanskje bar smitten. Som kanskje hadde utviklet sykdommen.
Som kanskje var rasister!!!
Vi begynnte å se oss om. Lete etter tegn.

Her gjaldt det å stille kontrollspørsmålene. Er du tolerant!? Hvorfor tolererer du ikke dette!? Og dette!
Du er kanskje rasist!?

Ingen ville ha mistanken mot seg.
Om at de bar smitten.
At de var urene.

Av frykt for å selv bli utpekt og brent, begynnte vi å peke ut hverandre.
Den og den. Han var ikke tolerant nok! Han var rasist. Ta ham og ikke meg.

Mange måtte gjøre bot. Bekjenne hvor mange muslimer de kjente. Hvor mange negre de hadde sett på bussen uten å føle redsel.

Og pøse på med toleranse, åpenhet, ukritisk, fordomsfritt. Gud nåde den som ikke godtok alt.

Nå er åttitallet for lengst forbi, men i Norge lever det fremdeles mennesker som leter etter smitten. De har det som levebrød. Når de finner rasisme, er det de som har den eneste kuren som hjelper: slangeolje, toleranse, Timotei og Sterilan.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-

Les også