Sakset/Fra hofta

En av de aktivitetene jeg fra ung alder har likt å gjøre, er å gå og rusle på kirkegårder. Der finner jeg en høyst saliggjørende kombinasjon av mosjon og ettertenksomhet. Og jo eldre gravene er, desto bedre.

Særlig artig er det å besøke århundregamle kirkegårder. Det distingverte forfallet som en alderstegen gravlund representerer, har en helt makeløs estetikk: grønske ligger som et slør over ord i stein nesten utvisket av regn og blåst, en saktmodig engel i stein med et barns ansikt og en skadet vinge.

Den romantiske fascinasjon for ruinene går i hvert fall tilbake til 1700-tallet – da unge kunstnere satt midt i haugene av sammenraste steinblokker, som nedfallsfrukt fra et en gang majestetisk tre, mens de bedrøvet lot seg inspirere til kunst av tidløs karakter. Unge i kropp, gamle til sinns. Uendelig bedrøvet. Med vissheten om at alt storslått før eller siden vil forgå – selv det makeløse Romerriket ble til støv.

Blant de unge har det alltid vært en gjeng bedrøvete sjeler. I dag er noen av dem gothere, melankolikere i trå med moderne popkulturs moter; svarte ringer rundt øynene i det bleke ansiktet sitt og svarte klær. Det er mye utstudert estetikk å finne med døden som inspirasjonskilde. Jeg føler en viss affinitet med gotherne.

Naturen tar tilbake, den visker ut kulturen. Stille og estetisk eller insisterende og usentimentalt. Om enn vi prøver aldri så mye, så utgjør den menneskelige vilje for svak motstand til å kunne stoppe det uunngåelige. Derfor føler vi at vi må prøve og prøve. Noen ganger prøver vi også for hardt.

De ortodokse munker har et misunnelsverdig prosaisk forhold til døden. De vet i detaljer hva som skjer etter siste åndedrag er tatt. De legges til forråtnelse i jorda. Når så makk og biller har gjort sin jobb, graves beina opp og legges i en haug med andre munkebein og munkeskaller.  En haug som ingenlunde blir forsøkt skjult. Døden er ikke omstridt i de miljøene. Så anser de jo også at døden er en forfremmelse til evigheten, som man utrykker det i Frelsesarmeen.

For tidsånden, derimot, er døden er fornærmelse. Døden er da også fjernet fra folks liv og inn i institusjonene. Skikken med å vaske og klargjøre våre døde i våre egne hjem, har vi mistet. Likvaken likeså. Det har sine konsekvenser.

Et lattervekkende eksempel på en navlebeskuelse som møter verden var den feterte operasangeren som langt over middagshøyden ble intervjuet av en journalist. Han fikk omsider spørsmålet om hva han tenkte om den endelige utgangen, hvorpå han ærlig svarte at erkjennelsen om at han skulle dø, hadde kommet overraskende på ham. Men du vet da vel at alle er dødelige, utbrøt journalisten forbløffet. ”Yes, but I always thought God would make an exception for me.”

Selv stjerner ramler til jorda. I så tilfelle må man gi de mer poetiske kreasjonistene blant oss rett: da menneskene ble støtt ut av Paradiset, mistet vi ikke bare uskylden og ble skamfulle  – vi ble også avmektige. Først skapte Vår Herre materien og dens lover, så lot han sjelene inkarneres i kropper, disse lot han ha en iboende higen etter stjernene. Deretter satte han seg godt til rette for å se på hvordan menneskeheten løste den gordiske knuten. Dann og wann griper han inn for at vi ikke helt skal miste håpet.

Livet er et sant helvete. Sånn kan det føles til tider. Det er sagt med største alvor og utsagnet er totalt blottet for samtidens ironi. Løsningsforslagene har vært mange. Oppfinnsomheten stor. For en tid siden sendte NrK et innslag hvor de fulgte to unge damer i dagens Norge som helt frivillig og under stort alvor hadde valgt å ikle seg rollen som Spøkelseskladden. Programmet var ingenlunde godt, mest av alt apologetisk for en absurd praksis, men i bakgrunnen kunne man skimte noen spennende anslag. Som da damene skulle forklare deres uforklarlige praksis: ved å underkaste seg det tekstile åket, kunne de håpe på å få den vanskelige, kaotiske, urene verden på avstand – og dermed komme nærmere den Allmektige.

Menneskets evige trang til å holde fast, spikre fast er stor. Kloden snurrer så fort at man kan bli svimmel av mindre. Som anorektikeren søker å kompensere for sin avmaktsfølelse ved å kontrollere og kue sin kropp, så kontrollerer nikabisten sitt følelsesliv via en tekstil tilnærming. Mind over matter.

There is no political solution/To our troubled evolution/Have no faith in constitution/There is no bloody revolution/We are spirits in a material word, ifølge The Police.

Tilbake til gravsteiner. Et forhold man legger merke til er at alle de moderne gravskrifter er henvendt til den døde. Og de er passe sentimentale. Gamle travere som ”Hvil i fred”, ”Takk for alt”, ”Fred over minnet”, ”Minnene lever” er ment for de levende. Man kan anta at den gjenværende familie har et ønske om hvordan de vil at minnene om den dødende skal være. Er dette en etterlevning fra norrøne dager, da ettermæle var alt? Ønsker de å vise frem en familieidyll?

”Minnene lever” er da også tvetydig. Hvilke minner er det som lever etter at alkoholikeren, den selvopptatte, den forstyrrede har gått bort. Så men ikke bare gode minner. Det er ikke bare den døde som hviler seg etter at en hustyrann har gått heden.

Mange ganger undrer jeg meg over hvorfor ikke den døde grep muligheten til å henvende seg til de levende. De fleste av oss dør mett av dage og har hatt årevis på å forberede oss på utgangen. Hvorfor ikke avgjøre selv hva som skal stå på din høyst egen gravstein? Lever vi ikke i individualismens tidsalder med dertil behov for å regissere vår fremtoning? Her har Vittigperene blant oss en siste mulighet til å fremkalle en latter. Jeg håper da virkelig at Halvor Eia har avklart gravskrifta.  Duger et ”Født sånn eller blitt sånn?” med ditto smiley? Eller blir det for mye for selv en profesjonell ironiker og hans etterlatte?

Romernes inskripsjoner til de døde, eller rettere sagt fra de døde, var av en langt mer festlig karakter: ”Hei, O forbipasserende, hvis du leser dette, er mitt råd, sett på deg en festhatt, drikke din vin, og ikke si nei til sex med pene jenter for det vil du ikke få når du er død.”

Eller hva med denne korte, romerske twitter-oppdatering: ”Hmm, vin, sex og bad, de ødelegger kroppen, men de gjør livet verdt å leve.” Romerne var i det minste ærlige, de skrev som de levde. Gjør vi det?

Hva vil du si til verden fra grava?

Noen blir gitt en fantastisk mulighet til å henvende seg til evigheta. Jeg husker hvor skuffet jeg ble over Harold Pinters nobelpristale for noen år tilbake. Her satt den døende mannen, oppspist av kreft, en litterær begavelse av rang på en god dag, med hele verden lyttende. Og hva bedrev han det til? Med en nærmest hypnotisk hes stemme rettet han en tirade mot Bush og USA. Hvem fanden gidder å lese det om tusen år?

Allikevel, noen ganger kommer det faktisk stor kunst ut av sinnet mot de eneggete tvillingene Livet og Døden:

 

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

 

Døden gjorde det av med både Dylan Thomas og hans far og så seg ikke tilbake.

For egen del vil jeg foreskrive en mer forsonelig tilnærming til vindmøllenes ufravikelig knusende kraft.

Så til huskelista: Rydd i ditt bo. Ikke la det være etterkommernes oppgave å kaste fem hundre kilo gamle aviser som en bekjent av meg måtte. Gjør det selv. Gå gjennom kjeller og loft. Skill skitt og kanel. La arvingene få tingene sine mens de er i livet – så får du til og med deg gleden det er å glede andre. Kjør vekk til Fretex og avfallsplassen med resten.

Gå gjennom testamentet med dem det gjelder. Ja, for du har vel et testamente? Ikke sett barn og kjære i den ulykksalige situasjon det er å måtte krangle om restene. Ta fighten du. Snakk med arvingene, er de fornøyd med utfallet? Og er de det ikke, men det er du, så stå i stormen.

Det er ikke lett å gi slipp på det jordiske. Vi har tross alt investert mye penger, tid og anseelse i våre historiske selv. På godt og på vondt, det livet vi har, det har vi. Selv om det var fullt av skuffelser og nederlag, hemoroider og kreft, så var det vårt. Vi har foraktet kroppen for dens uskjønnhet og intellektet for dets flathet, men det var det vi fikk og fikk til. Som et utrangert kjøretøy, blir det en dag stående der det sist ble parkert. Men det var vel allikevel verd det, var det ikke?

 

Og nå kjære dødende, kan du avslutte med å la youtube spille Rodriguez ”Crucify your mind”. Likte du den, kan du like gjerne ta ”I wonder” også.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også