Vanskene med å få utgitt den samtidskritiske romanen ”Hundemorderen” på et norsk forlag og den totale tausheten da romanen kom på markedet, har fått meg til å innse at den politiske korrekthetens mest befestede bastion i det norske samfunnet er forlagsverdenen og det øvrige litterære etablissementet. Selv områder som medier og akademia blir nærmest liberale oaser i forhold til den litterære verdenen.

Mangelen på politiske motforestillinger blant litteratene ble bekreftet da ukeavisen Morgenbladet nylig forsøkte å finne ut om det i Norge finnes forfattere utenom venstresiden. Avisens søk var ganske så mislykket, og konklusjonen var: ”Det ser ut til å herske full venstrekonsensus i den norske forfatterstanden”.

Avisen nøyde seg med å ”kartlegge” forfatterne og gjorde ingen undersøkelse av forlagsbransjen, av medienes litteraturanmeldere og de litterære miljøene ved universitetene. En slik undersøkelse ser heller ikke ut til å være nødvendig siden det finnes sterke indikasjoner på at venstreside-konsensusen er like framherskende i slike grupper som i selve forfatterstanden. Sannsynligvis er den enda sterkere siden man blant forfattere bør regne med en større trang til å skeie ut av meningskonsensusen, til originalitet, nyskaping og åpenhet enn hos ”parasittære” grupper som forlagsfolk og litteratur-skribenter.

” Hvis det eksisterer et konservativt motmiljø innad i forfatterstanden, holder det en så lav profil at Morgenbladets litteraturredaksjon knapt er i stand til å få øye på det”, kunne man lese i avisen den 6. oktober.

Nå maktet avisen likevel å ”spa opp” hele tre forfattere utenom det politisk korrekte mønsteret som råder med slik en jernhånd her i landet. En av dem er Cornelius Jakhelln, som er konservativ i innvandringsspørsmål. Hans kombinering av forfatterrollen og konservative politiske meninger er så uhørt at det ikke er mulig å påberope seg en slik kombinasjon uten at man blir plassert i kategorien for politisk (høyre-) ekstremisme, påpekte avisens ”undrende” journalist Olaf Haagensen, antagelig den eneste undrende journalisten i de etablerte mediene her i landet.

Den andre forfatteren utenfor den politisk korrekte meningsrammen som avisen fant fram til, er Kyrre Andreassen. Han satt i Forfatterforeningens litterære råd i perioden 2004-2008 og skulle være godt oppdatert på dagens norske skjønnlitteratur. Andreassen sier det er sjelden hovedpersonene i en norsk roman gjøres til politisk skapninger, men når de er det, har de gjerne ”solide meninger” forankret i Arbeidepartiet og til venstre for dette partiet. Og noen raske synfaringer i bokhandlenes bestselgerhyller viser at det langt fra er politiske ukorrekte spørsmål som opptar tidens forfattere. Der finner man romaner med temaer som incest, romaner der det stilles spørsmål om den kvinnelige hovedpersonen er åpen nok nedentil, romaner der temaet er en kvinnes vei gjennom et norsk etterkrigslandskap på jakt etter sin datters far, mødre på vestkanten som jobber for Røde Kors eller kanskje sykdomshistorien til en forfatters kone. Og forfattere som ”rir på” tidens mer generelle trender, skriver om det norske overgrepssamfunnet, om overgrep mot kvinner og barn, mot innlendinger og utlendinger, mot fattig og rik og om skyld og anger på det intime planet. En biografi om apekatten Julius, ”Nesten menneske”, frambringer anmeldelser over flere sider i aviser med en fyldig litteraturdel. Og så har vi jo all krimmen. Hvis man ser på krim-tilbudet i dagens bokverden, må man konkludere med at den norske romanleseren er manisk opptatt av krimlitteratur. Tilgangen på både nasjonale og internasjonale krimromaner ser ut til å være uendelig. På bokhandlernes bestselgerbord kan man finne romaner om den vakre jenta som blir prostituert for å betale farens spillegjeld, om kvinnelige hackere og krim-etterforskere som går utenpå sine mannlige kolleger, og om svenske statsråder som forsvinner mens de går fra Riksdagen til en ventende bil.

I det en gang så ”revolusjonære” forlaget Oktober, der det en gang gikk folk rundt og drømte om  proletarromaner, satser man på navlebeskuende skildringer om kjønnsidentitet, ekteskapsskildringer og mer eller mindre skrantende familieliv i akademikermiljøer. Den  politiske litteraturen som skrives, er løftet ut av samtiden og ufarliggjort ved å legge handlingene til en nær eller fjern framtid etter at det har skjedd en naturkatastrofe o.l.

Den tredje forfatteren utenfor venstresiden, som Morgenbladet greide å grave fram, Morten Øen, har i sin siste roman latt en solstorm slå ut den elektriske strømmen over hele verden slik den norske, sosialdemokratiske velferdsstaten bryter sammen. Det er altså solstormer, akselererende klimakatastrofer, løpsk-løpende teknologier og en akselererende kapitalisme som maktstjeler menneskeheten og som i romaner fører til en etterlengtet politisk endring. Spørsmål om økonomi, kultur, demografi, massemigrasjon og globale, religiøse vekkelsesbevegelser har knapt plass i den litterære retningen i tiden som kalles akselerasjonismen. Slike temaer er av den politiske korrektheten trygt plassert i boksen for reaksjonære, fascistiske og rasistiske tankeretninger. I akselerasjonslitteraturen dyrkes tanken om å sette revolusjonær fyr på verden. Det oppnår man ved å gi full gass for de destruktive kreftene, ved å slippe ”Fenris-ulven” løs og la alt flyte, mens ”Trollmannens læregutt” tar seg en blund, og den farlige teknologien dundrer videre sammen med samfunnet mot undergangen. Og undergangen skal berede grunnen for en ny verden som stiger opp av asken, slik som i norrøn mytologi, der ”det atter skal finnes gulltavler i graset”.

Man burde nesten på forhånd vite at det er hybris og litterært selvmord å forsøke og få utgitt bøker i Norge som bryter med venstresidens litterære tvangstrøye. Og det er også konklusjonen undertegnede må trekke etter at manuset til ”Hundemorderen” ble avvist av alt som finnes av forlag med skjønnlitteratur på programmet. Fra de fleste var svaret bare et kort nei, uten noen begrunnelse. Et av de store forlagene spanderte i tillegg noen ord om at de bare gir ut litteratur med litterære kvaliteter. Da gjenstod kun løsningen som gjelder for de mange mislykkede forfattere her i landet, å kontakte forlaget Kolofon. Dette forlaget gir ut dine bøker dersom du selv betaler kostnadene for trykking, utgivelse og distribusjon. Og det kan jo være en utfordring for en pensjonist som nærmest lever fra hand til munn på grunn av boliglån. Men det skal jo koste å kjempe for en sak. Så da var det bare å bite tennene sammen og gjenoppta et av flere tidligere yrker fra den gang man var yrkesaktiv og hive seg i gang med lønnet kroppsarbeid (god trening) i halvannen måned, for å få finansiert halvparten av prosjektet. Den andre halvparten bidro gode venner med, slik at boka kom ut i juni og ble distribuert til samtlige av de større medieredaksjonene i landet. Men siden har det vært stille, helt stille, ikke et pip, ikke et ord i mediene, en skjebne som vel ikke er fremmed for de som gir ut bøker på Kolofon.

For å få tilbakemeldinger og reaksjoner, sendte jeg romanen til folk jeg kjenner, såkalt vanlige folk, akademikere, litteraturkyndige og journalister, ca 20 eksemplarer i alt. Stort sett har det også fra disse hold vært veldig taust. De få tilbakemeldingene kommer stort sett fra ”vanlige folk”, for eksempel folk som bor i ghettoene i Grorud-dalen. Og de sier at de har lest romanen med glede og interesse og at den klart burde være gjenstand for samfunnsdebatt. Er gammel venn av meg mener at folk kanskje ikke skjønner at dette er en politisk roman, den blir kanskje for allegorisk til tross for svært konkrete beskrivelser av folk og hendelser. Venninna til en annen venn av meg, mener at romanen til tider er stor litteratur.

Fra akademikerne og journalistene derimot, er det taust, svært taust. De vil ikke engang bekrefte om de har mottatt boka i posten.

”Hundemorderen” er ingen bok for sarte sjeler, den veksler mellom høyt og lavt og opererer i spennet mellom det folkelig og det opphøyde. Den raljerer over tidens politiske korrekthet slik den kommer til uttrykk i mediene, i politikken og i samfunnslivet. Handlingsrammen er noen hundemord som tjener som påskudd for å beskrive det nye, postmoderne Norge som er vokst fram de 20-30 siste årene. Boka er et forsøk på å beskrive det nye Norges mentale geografi, de forestillingene som preger folk i dette landet. Det er de som tror at den politiske korrektheten er en utvendig uniformering av folks bevissthet og handlinger, at det politisk korrekte er noe man så å si kan kle av og på seg, i tråd med den liberale forestillingen om folks skiftende identiteter. Men politisk korrekthet er noe som gjennomsyrer hver trevl i det politisk korrekte menneskets univers. Romanen griper bare fatt i en flik av dette menneskelige universet, men en flik som er så stor at den fyller opp det speilbildet romanen gir av leserne. Og det de da ser, er den politiske korrekthetens monstrøse speilbilde. De ser det postmoderne monsteret i seg selv, et monster de ikke vil vedkjenne seg. Det er et syn som kan føre til at leserne forbanner og sier farvel til forfatteren, slik de gjorde da de leste den svenske etnografiprofessoren Karl-Olov Arnstbergs sosiologiske saga om det svenske, politisk korrekte samfunnseksperimentet; ”PK-samhället”. Og han ble stående ganske alene og ribbet igjen.

PS. Fra redaksjonen: Arnt Folgerøs Hundemorderen kan kjøpes på Kolofon Forlag.