Sakset/Fra hofta

Designeren Iman Aldebe er født i Sverige og har foreldre fra Jordan. Hun forsøker å «åpne dørene» for muslimske kvinner gjennom mote. I 2011 designet hun politihijab, som de svenske myndighetene naturligvis straks kjøpte. Det er vanskelig for muslimske kvinner å få jobb, sier Aldebe. Hun tror at bare man får se muslimske kvinner i uniformshijab i Sverige, så vil kvinnene bli inspirert og interessert:

– Det är väldigt svårt för muslimska kvinnor att få ett arbete. Men när jag lagt ut de här bilderna har jag sett flera som vill hoppa på den banan. Att folk känner att de kan ta tag i sin dröm. Men det är alltid så att någon måste börja för att andra ska våga. Men Sverige har varit framkanten när det handlar om religiösa arbetskläder. Jag ser en positiv utveckling.

Det er nedslående at Sverige er i forkant når det gjelder «religiøse arbeidsklær». Når ble vi i Skandinavia opptatte av «religiøse arbeidsklær»? Åja, det kom med islam. Men det er ikke en positiv utvikling.

Og tror Aldebe virkelig at dørene er stengt for muslimske kvinner i politi, militære og brannvesen? Med dagens politiske korrekte hysteri så er disse kvinnene de første i køen! Jeg husker selv fra brannvesenet i Storbritannia, hvor jeg jobbet i 14 år, at vi måtte ha rekruttere på nytt til en stor ekstrakostnad – fordi for få kvinner hadde søkt. At det er begrenset med kvinner som har lyst til å jobbe skift i en krevende fysisk jobb som brannmenn så ikke ut til å synke inn.

Denne problemstillingen er den samme i alle land. Men nå er det blitt fy-fy å påpeke at svært ofte så har kvinner og menn forskjellige interesser og preferanser. For nå MÅ vi være like – enten vi liker det eller ei. Denne likhetstvangen vi får tredd nedover hodet ville fått Mao til å nikke fornøyd. I The Sunday Times idag leste vi at Storbritannia kan bli det første landet til å la være å spørre innbyggerne om hvilket kjønn de tilhører i de landsomfattende undersøkelsene (census) som gjennomføres hvert 10. år. ONS (tilsvarende SSB) foreslår å utelate kjønn i undersøkelsene.

Selv feministene er i opprør:

Stephanie Davies-Arai, a feminist activist, said: “Women’s biological sex is being erased and that terrifies me. Once you stop gathering information, that skews everything for women.”

Man vil altså ikke lenger ha nøyaktige tall på hvor mange kvinner og menn som bor i landet. Fordi noen har protestert og sagt at det diskriminerer mot de transseksuelle (og sannsynligvis også de som ikke greier å bestemme seg for hvilket kjønn de tilhører):

The Office for National Statistics (ONS) is proposing to make the sex question in the next census voluntary, after protests that it discriminates against transgender and other non-binary people.

I den samme artikkelen opplyses det at fire millioner briter unnlot å svare på hvilken religion de tilhørte (om noen). Et så stort antall som fire millioner gjør at det er vanskelig å uttale seg om hvordan utviklingen ser ut. For her kan det være store statistiske skjevheter ute og går. Hvem er det som ikke vil oppgi informasjonen?

Den kollektive redselen for å tråkke noen på tærne gjør at vi mister kunnskap om befolkningen. Alle er «individer» og alle er så spesielle. Tror de. Som Noel Gallagher (Oasis) skrev:

«I grew up in the golden age of pop, late 1970s, early 1908s». Nobody talked about lyrics. You listened. You danced. It affected your life. Who cares what is’s about? When did that change? Around Britpop, when everybody wanted to be considered «an artist». When Travis and Coldplay came and it was all introverted why-does-it-always-rain-on-me? It’s not just raining on you. It’s raining on everyone. I’d rather write a song about the umbrella, not the f****** rain.

Det har ikke bare vært positivt at individet har fått så stor plass. Det har gått på bekostning av noe. For det regner på oss alle. Fellesskapet blir borte når ingen kan se lenger enn sin egen selfie. Og fellesskapet blir også borte når det hele tiden skal fremmes særkrav. For med særkrav så må noe annet vike.

De svenske myndighetene tenkte neppe over hva som måtte vike da muslimske kvinner fikk lov til å bruke hijab som en del av politiuniformen. Det var en misforstått «hjelp» for at de selv skulle virke inkluderende og tolerante i troen på at et samfunn kan øke samholdet bare alle får det slik de vil.

Men samhold er ikke noe som kan pålegges oss. Fra min erfaring så springer tillit og samhold ut fra gjenkjennelse, likhet og forutsigbarhet. Og derfor er det fremdeles vanskelig å rekruttere til politiet fra minoritene. For hvor ligger lojaliteten?

I Nederland meldes det at 25% av alle politirekruttene har ikke-vestlig bakgrunn. Dette matcher kravet som nederlandsk politi har pålagt seg selv for å bli mer flerkulturelle. Men det er grunn til bekymring sier politiets fagforening. En undersøkelse viser at ikke-vestlig politi oftere er involvert i alvorlige integritetsbrudd:

Police union ACP fears that this targeted recruitment will come at the expense of quality, according to NOS. The union referred to a  by research institute WODC, which said that non-Western police officers are relatively often involved in serious integrity violations.

Når klantankegang og lojalitet krasjer med plikter og regler, vil vi få helt nye problemer. En uniformshijab forandrer ikke på dette.

Gøteborgsposten

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også