Sakset/Fra hofta

En juridisk gjennomgang av avtalen om å opprette Konfusius-instituttet ved Universitetet i Bergen (UiB), vil, etter undertegnedes mening, ganske lett resultere i spørsmål om avtalen er i samsvar med norsk lov.  I avtalen som ble inngått i 2014, blir det slått fast at grunnreglene (konstitusjonen) og tilleggsbestemmelsene til den kinesiske hovedorganisasjonen for instituttet skal danne basisen for virksomheten i Bergen. Det er også hovedorganisasjonen i Kina som skal bestemme kvaliteten på undervisningen ved instituttet, selv om virksomheten dog skal være i samsvar med gjeldende lover og regler både i Norge og i Kina.

Videre skal hovedorganisasjonen i Kina skaffe undervisningsmateriell, kursutstyr og lærebøker som benyttes ved instituttet, og skal forsyne instituttet med lærerpersonell fra Kina. Og lærerne ved instituttet skal lønnes av hovedorganisasjonen i Kina.

UiB skal på den andre siden sørge for kontor- og undervisningslokaler til instituttets virksomhet og fungere som administrasjon for instituttet. Kostnadene til administrasjonen skal dekkes av UiB.

Det er i dag 16 ansatte ved Konfusius-instituttet i Bergen, ifølge instituttets hjemmeside. Av dem er 13 kinesere og tre nordmenn, blant dem direktør Rune Ingebrigtsen som deler direktørstillingen med Li Chen. De ansatte fra Kina har boliger i Studentsamskipnaden i Bergen. Flere av de ansatte driver med kinesisk-undervisning på videregående skoler i byen.

Det er særlig § 1-5 i Universitetsloven som kan gi problemer når en utenlandsk undervisningsinstitusjon er lagt under et norsk universitet. I punkt 3 i loven fastslås det at ”Universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg eller instrukser om læreinnholdet i undervisningen ——”. Loven fastslår også at:” Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov, har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov:”

Det er ikke bare i Norge at det reises spørsmål om avtalen mellom Konfusius-organisasjonen og et lokalt universitet. I Sverige ville ikke Universitetet i Stockholm fornye avtalen med sitt Konfusius-institutt da det ble aktuelt for et par år siden. Rektor ved universitetet, Astrid Söderbergh, sa til den svenske avisen Dagens Nyheter at instituttets kopling til den kinesiske staten ble tillagt vekt da avtalen ble sagt opp. Söderbergh påpekte også det problematiske med et institutt som er finansiert av en fremmed stat. Avtalen var ikke forenlig med hvordan man styrer svenske universiteter, forklarte hun til den svenske avisen. Det var i 2005 at Stockholms universitet, som det første i Europa, opprettet et Konfusius-institutt i Stockholm.

Det finnes i dag om lag 500 Konfusius-institutter spredt over hele verden, og det var i Canada at motstanden mot denne institusjonen først kom til uttrykk da et av landets universiteter i 2011 gikk imot et slikt institutt, av frykt for politisk sensur. Senere har ytterlige to kanadiske universiteter lagt ned sine Konfusius-institutter, McMaster University og University of Sherbrooke. Slike institutter er også blitt lagt ned ved amerikanske universiteter som Pennsylvania State University og University of Chicago. Foreningen for amerikanske universitetsprofessorer (AAUP) gikk i den forbindelse ut og frarådde amerikanske universiteter å ha Konfusius-instutter som partnere. Det samme gjorde den tilsvarende organisasjonen i Canada. Begrunnelsen var at de anså Konfusius-organisasjonen som en propagandasentral for staten Kina og det kinesiske kommunistpartiets forlengede arm. Den canadiske etterretningsveteranen Michael Juneau-Katsuya sa også i den forbindelsen at disse instituttene fungerer som spionsentraler for den kinesiske regjeringen. Slike beskyldninger blir selvsagt avvist av kinesiske myndigheter, men på den annen side har de sagt at instituttene er en del av kinesisk ”soft power”, dvs. gjøre Kina til en kulturell stormakt.

Beskyldningene om at Konfusius-instituttene har en politisk agenda og innskrenker den akademiske friheten, er ikke tatt ut av tomme lufta. Det er for eksempel forbud mot å drøfte emner som Tibet, Taiwan og menneskerettssituasjonen i Kina i instituttenes klasserom. En episode som ofte trekkes fram av kritikerne av Konfusius-instituttene, stammer fra en internasjonal sinolog-konferanse i Portugal i 2014, der Konfusius-organisasjonens øverste leder og regjeringsmdlem, Xu Lin, beslagla 300 programhefter for konferansen fordi programmet inneholdt en annonse for en taiwanesisk institusjon og en melding om at det taiwanesiske nasjonalbiblioteket ville dele ut bøker på konferansen. Arrangørene fikk tilbakelevert programheftene etter at de hadde inngått et kompromiss med Xu Lin om å fjerne de ”taiwaneiske sidene” i programmet, sa adjunkt i Kina-studier ved Aalborg universitet, Ane Bislev, til den danske avisen Information i forbindelse med konferansen. Bislev mente for øvrig at det ikke er noe problem å ha et Konfusius-institutt knyttet til universitetet. De kinesiske lærerne i Aalborg underviser kun i språk, mens danske lærere tar seg av kultur og samfunn og kontroversielle emner som Taiwan, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

En annen løsning på problemene med Konfusius-instituttene som er foreslått av rektor ved Stockholms universitet, Astrid Söderbergh, er at instituttene kan drives på samme måte som tilsvarende institusjoner fra andre land, som franske Alliance Francaise og britiske British Council, som ikke er tilknyttet lokale universiteter og som drives som en privat virksomhet finansiert av opphavslandet. Men til Dagens Nyheter sa hun at kineserne ikke ser ut til å ville endre det gjeldende opplegget.

Erfaring viser at det er vanskelig å få representanter for Konfusius-instituttene til å uttale seg om kritikk av instituttenes praksis. Det gjelder også instituttet i Bergen, hvor undertegnede  ikke har fått noen kommentar til situasjonen i Bergen verken fra rektor eller universitetsdirektøren i byen.