Sakset/Fra hofta

Bildet: En kvinne går på Bryggen i Bergen. Foto: Stoyan Nenov/Reuters/Scanpix

Sykkel-VM har så langt vært et prikkfritt arrangement. Vi har som TV-seere fått ta del i et helt enestående folkeliv. Arrangementsmessig har alt så langt virket å være på stell, men det er tilskuernes bejaende livsutfoldelse som har gjort VM minneverdig.

Det er ikke tilfeldig at det er i Bergen at bortskjemte ryttere fra hele verden møter et folkelig engasjement som de hittil ikke har opplevd noe annet sted. De hadde ikke opplevd det i Norge heller – hadde det ikke vært for at mesterskapet går i Bergen.

Bergen er en enestående by – et smilende øye i en alvorstynget nasjonalkropp. Hadde vi ikke hatt Bergen, måtte vi for nasjonalhelsens skyld ha fått nyetablert byen. Bergensernes fremste kjennetegn er ekte patriotisme og utfoldende lokal kjærlighet.

Dette er en uskyldig selvopptatthet som ikke retter seg mot andre byer – i motsetning til Oslo, som tror byen er en nasjonalgave til fedrelandet og ivrig motarbeider interessene til det landet byen skal være hovedstad for. Bergen har på en helt annen måte ikke noe utestående med andre. Bergenserne er bare glad i sin egen by uten å redusere andre byers og regioners betydning. Bergenserne er ikke narsissister.

Vi har i TV-reportasjene sett glimt fra sykkel-VM i Oslo i 1993. Opptakene viser at det i hovedstaden den gangen var glissent langs løypene – en grell kontrast til folkevrimmelen langs VM-traseene i Bergen og omegn.

Det er ikke for ingenting at Bergen er landets fremste 17. mai-by. Bergenserne er suverene i sin glede over å være norsk, men fremfor alt bergensk.

Av og til tar det helt av – som i troen på at Brann er et godt fotballag. De som ønsker Brann hjem med nytt seriemesterskap, er ennå bare et smil på sin fars lepper.

Bergen er en av landets eldste byer og har i alle år vært en handelsby. Forretningene var basert på eksport av tørrfisk, som nordlendingene bokstavelig talt rodde til Bergen. Det hevdes at bergenserne egentlig nedstammer fra nordlendingene – de av dem som ikke orket å ro hjem igjen.

Dette er ikke noe dårlig utgangspunkt for et folkeferd. Nordlendingen er den evige optimist med glimt i øyet – akkurat som bergenseren. Kombinert med tilflytting fra vestlandske fjordbygder har dette skapt dette nasjonsunike folkeslaget.

Bergen er en åpen by hvor folk føler seg velkomne. Dette er kanskje en følge av at Bergen er Norges mest – og i grunnen eneste – internasjonale by. Det har med tusenårig internasjonal handel å gjøre. Tørrfiskhandelen skapte nære bånd til andre land og folkeferd med verdifulle impulser i retur. Bergen er internasjonal. Det hjelper ikke, som i Oslo, å importere fjernkulturelle elementer og tro at byen derfor blir kosmopolitisk. Fjerninnvandringen til Oslo har bare forsterket hovedstadens provinsielle karakter.

Mange har et kjærlighetshatsk forhold til Bergen. Denne spaltist er født i en by hvor det het at «Hvis en trondhjemmer er så dum at han flytter til Bergen, så vil den gjennomsnittlige intelligensen stige i begge byer». Slike spissformuleringer er snarere et utslag av avstandskjærlig beundring og misunnelse enn ekte og dyptfølt fiendskap.

Bergenserne burde egentlig forskrives på blå resept og spres jevnt ut over landet. Det ville styrke folkets motstandsdyktighet mot depresjoner og innbilt frykt.

Men i disse jubeldager er vi alle bergensere!

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.