Gjesteskribent

Radikalisering har i lang tid vært et tema for debatt og politisk handling.  I dag vil de fleste oppfatte temaet radikalisering som å dreie seg om unge muslimer som av religiøse grunner setter seg fore å praktisere det de har lært om bruk av terror i islamsk «hellig krig.»  Derfor mener man at de representerer en fare for samfunnet som politiet må ta seg av.  PST og andre politiavdelinger bruker store ressurser i forsøket på å få kontroll over denne radikaliseringen som de helt riktig ser som en fare for rikets sikkerhet.

Men radikalisering er noe langt mer allment.  Det omfatter også andre politiske aktivister som med brennende ideologisk overbevisning fremmer ytterliggående standpunkter som de i likhet med de islamske jihadistene i verste fall setter ut i livet gjennom tvang eller mer eller mindre voldelig atferd.  Historien er full av eksempler, og for jødenes del er det kanskje først og fremst den politiske radikalismens utvikling under den tyske Weimar-republikken i mellomkrigstiden som står fremst i minnet.  Den førte til en global katastrofe som bl.a. kostet mer enn 6 millioner jøder og 50 millioner andre mennesker livet.  Det er ikke lenge siden.

Men den europeiske politiske radikalismen, slik den kom til uttrykk i fascismen under Mussolini og Franco, den nazistiske bevegelsen under Hitler og Quisling og den marxist-leninistiske kommunismen under Lenin og Stalin, var langt fra de eneste eksemplene på politisk radikalisme med tragiske konsekvenser i nyere tid.  Den politiske radikalismen hadde smitteeffekt og bredte seg på få år over store deler av jorden, hvor den krevde nye titalls millioner ofre i Sørøst-Asia og Kina.  Fremdeles kjempes det mot dette onde i Latin-Amerika, og i Nord-Korea har de radikale marxistene utviklet atomvåpen i stedet for å sikre matforsyningene til folket.  Alle disse bevegelsene har sitt opphav i en venstreekstrem tradisjon og tankegang.

Gjennom halvannet årtusen har den islamske radikalismen hjemsøkt Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia med terror, ufattelige lidelser, hundretalls millioner ofre og ødeleggelse av folkenes livsgrunnlag og fremtid.  Spredningen av radikal islamsk terror er fremdeles et voksende problem i alle verdensdeler.  Også hos oss er dette med på å svekke velferdsstaten og folks frihet.

Har vi grunn til å tro at slike katastrofer hører fortiden og historien til og ikke kan ramme oss som i dag lever i et sivilisert demokrati?  Tyskland var et sivilisert demokrati uten at det var til hinder for en radikalisering som ødela både sivilisasjonen og demokratiet.  Det vi må være på vakt mot er radikalismens uforsonlige uttrykksformer, dens antihumanistiske arroganse og maktsyke.  Vi må være våkne når det oppstår bevegelser og partier som reiser og utbrer kompromissløse og uforsonlige krav og politiske ultimata som ikke skal gjøres til gjenstand for demokratiets og parlamentarismens søken etter kompromiss og forhandlingsløsninger bygget på gjensidig respekt og fellesskapsinteresser.  I år ble slike revolusjonære bevegelser representert på Stortinget etter demokratisk valg.  Slik begynte det også på 1930-tallet.

Resultat etter stortingsvalget utløser for oss et alarmsignal.  På overflaten feirer man regjeringen Solbergs overlevelse og kanskje dens fire nye år, men det er ikke bare dette som nå avtegner seg som fremtidsvisjonen for det norske folk.  I beste fall kan Erna Solberg trøste seg med at hun vant slaget, men krigen vant hun ikke.

Et fenomen som blir stadig tydeligere er den rollen mediene spiller i dannelsen av folks meninger og holdninger.  De statsfinansierte norske mediene, som ynder å kalle seg «den fjerde statsmakt,» utgjør praktisk talt hele det tilfanget av informasjonskilder som et stort flertall av det norske folk i praksis har tilgang til.  Denne «statsmakten» har imidlertid ikke noe som helst demokratisk mandat til å styre folkemeningen og dermed øve innflytelse på velgernes politiske preferanser.  På dette området ser vi ofte overtramp, noe vi har påtalt mange ganger.  Det ser imidlertid ikke ut til at de valgte politikerne tør ta et oppgjør med riksmedienes styringsiver, til tross for at mediene selv ikke legger skjul på sine egne politiske standpunkter.  Situasjonen er ikke tillitvekkende.

Vi må tilbake i historien for å finne valg som gir et klarere bilde av et radikaliserende samfunn.  Tendensen til radikalisering i det norske samfunnet kan ikke bortforklares.  Radikalisering av et samfunn kan være en selvforsterkende prosess som ofte ender i en katastrofe.  Det er dette historien lærer oss om radikaliseringens konsekvenser.

I dette perspektiv er det hverken regjeringens overlevelse eller Arbeiderpartiets tilbakegang som må settes i fokus, men det faktum at hovedtendensen i valgresultatet er at de tradisjonelle samfunnsbærende politiske partiene i et demokratisk valg fikk sin stilling kraftig svekket til fordel for ytterliggående og endog politisk ekstreme og uforsonlige partier og bevegelser som det revolusjonære, marxist-leninistiske partiet Rødt, den kompromissløse og religiøst pregede «grønne» miljøbevegelsen, MDG, de venstrepopulistiske partiene Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Denne utviklingen sender et ekko fra Weimar-republikken.  Bildet kan se uskyldig ut i en partilederdebatt, men vi må ikke overse radikalismens uforanderlige jernlov: Ethvert oppfylt krav etterfølges av et nytt og sterkere krav.  Fordi radikale bevegelser aldri definerer en grense for sitt maktbegjær, vil de heller ikke få motforestillinger mot å tilsidesette demokratiske og parlamentariske spilleregler og sivilisatoriske prinsipper og rettigheter når de får makt til det.  Det finnes ikke historiske unntak fra denne mekanismen når slike bevegelser kommer til makten.

Det er i et slikt perspektiv det jødiske samfunn i Norge bør analysere valgresultatet.  Vi har ingenting å tape på å være beredt på at radikalismen i Norge i siste instans ikke vil skille seg nevneverdig fra dette ondet i andre deler av verden.  Historien viser at Norge ikke er et unntak.  Derfor er vi mer betenkte over utviklingen enn Erna Solberg og hennes kolleger: Trollet er på vei ut av fjellet og ingen synes å legge merke til det.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme