Federica Mogherini deltar i et uformelt møte mellom EUs forsvarsministere i Tallinn den 7. september 2017. Foto: Ints Kalnins / Reuters / Scanpix.

EUs utenrikssjef Federica Mogherini kunne kanskje mistenkes for kun å ha vist alminnelig diplomatisk høflighet av det falske slaget da hun i forbindelse med møter med tyrkiske politikere juli uttalte at Tyrkia fortsatt var kandidat til å bli medlem av unionen.

Mandag ryddet Mogherini den tvilen av veien. Hun befant seg i Slovenia da hun ifølge Frankfurter Allgemeine insisterte på saken:

«Vi snakker sammen», sa Mogherini mandag kveld. Tyrkia er i mange sammenhenger en regional partner, og «landet er fremdeles en kandidat til medlemskap».

For utenrikssjefen er det altså i praksis som om ingenting av betydning var hendt i Tyrkia de senere årene. Avisen bemerker at standpunktet hennes står stikk i strid med det som blir sagt av tyske toppolitikere:

Såvel statsminister Angela Merkel som SPDs statsminister­kandidat Martin Schulz hadde søndag sagt at de ønsket å avslutte medlemskaps­forhandlingene som ble innledet med Tyrkia i 2005.

Det er en naturlig konsekvens av at Tyrkia, paradoksalt nok en NATO-alliert, opptrer direkte fiendtlig mot Tyskland.

Man kan naturligvis tenke seg at Mogherini vil holde døren på gløtt for Tyrkia i samsvar med strategien «keep your enemies closer». Dagbladets Einar Hagvaag ser ut til å abonnere på noe i retning av den teorien, i en tekst hvor han nok fremstiller Tyrkias økonomiske og militære betydning som noe større enn den er (jfr. mangelen på militære piloter).

Analysen undervurderer muligens både EU-elitens imperie­ambisjoner, migrasjons­vennlighet og svakhet for det eksotiske. For Mogherini er etter alt å dømme de europeiske nasjonalstatene en langt større fiende enn Tyrkia – som kanskje snarere fremstår som en litt røff elsker.