Gjesteskribent

Johan Christian Dahl: Skipsvrak ved norskekysten (1832) Nasjonalmuseet. Wikipedia

Hvem andre enn Gro Harlem Brundtland førte an: Allerede for snart 40 år siden i 1979, gjennom Stortingsmelding nr. 74, proklamerte hun: «Meldingen går i korte trekk ut på å omgjøre Norge fra et etnisk homogent samfunn til et flerkulturelt og fleretnisk samfunn». Og ufortrødent fortsatte hun: «De voksne generasjoner er alt for fordomsfulle, fremtiden ligger i barna og måten vi kan forme dem».

Først, oss voksne; vi var for fordomsfulle, mot hva? Det må ha vært mht. den utopiske sosialistiske verdenstanken og Ap. Var vi nordmenn virkelig så gjenstridig umulige at Gro måtte bytte oss ut, med et helt nytt, et mer Ap-føyelig folkeslag; et som kunne bli velgerkveg? Det ser slik ut, med Jonas Gahr Støre i fortsettelsen – Gros løpegutt – begge for øvrig fra beste vestkant. Og med de fagorganiserte, underlagt sin ubegripelige LO-ledelse, som «u-nasjonalt» sviktet sine trauste egne til fordel for den selvødeleggende flerkulturelle formasjonen.

Det med barna er ikke bare skremmende, men viser hvor hensynsløst sosialistene, som kommunistene, indoktrinerer og søker å skape sin egen elite-pyramide. For gjennom stortingsmeldingen fortsatte Gro med et detaljert opplegg for vår alles «konvertering», hvordan «barn skal formes og læres opp gjennom omfattende holdningskampanjer i skoler, frivillige organisasjoner, idrettslag og fritidsklubber». Alt ved hjelp av skoleverkets blodrøde «topp-styrelse» samt et pensum fordreid til formålet. Om dette ikke var ensretting, vet ikke jeg. Og av riksmedia ble Gro sågar «oppskrytt» til beundring. Utrolig, ikke minst etter å ha lest Niels Chr. Geelmuydens usensurerte Gro-intervju i 1993, gjengitt i forfatterens «Ærlighetens Komedie».

I Klassekampen 15/12/87, åtte år etter Stortingsmelding 74, anførte forfatteren Arild Dahl: «Hvor lenge må Norge være norsk?» Videre i artikkelen: «Mitt beskjedne mål er å utslette Norge som nasjonalstat». «Tenk å se det norske flagget firt fra Stortinget for å bli erstattet av et nytt og større, i farger vi ennå ikke har sett». Om denne Dahl-mannen er fra SV, Rødt eller Ap, vet ikke jeg, men partiene tilhører alle én og samme ideologi. Selv Støre har snakket lyrisk om det fargerike, vårt flerkulturelle nye lykkelige «Vi». Flottere enn noensinne, ifølge Knut Arild Hareide.

Fra Ibsens «En folkefiende» siteres ofte: «Her gjelder maktsprog, ei rettferdighet». Demonstrert til fulle da Gro etter to nei-folkeavstemninger likevel og grunnlovsstridig meldte oss inn i det udemokratiske, elitepregede EU – via bakdøren EØS og uten stemmerett. Hvilken arrogant oppførsel, fra et kynisk maktparti, som ytterligere slik ga Norge på båten.

I stortingsvalget i år ser vi at sosialistene ikke en gang innrømmer «elefanten» i rommet. Isteden hakker de alle unisont på uredde Sylvi Listhaug, som oss tilforlatelig illustrerer – ved å vise til Sverige og andre land – hva Norge har i vente med sosialistenes fortsatte, ikke-vestlige innvandring. Om tapt trygghet og velferd, om økende vold, voldtekt og terror – og verst, den utlovede integreringen. Knapt mulig, uten at vi til slutt helt underkaster oss, som «dhimmier».

Er dette sannhet? Ja, og den må det opplyses om, og diskuteres, ikke konformt forties. Så fedrelands-venner: Stå opp og stem for Norge, og for mer sannhet. Og gjerne, til det formål, ønsk dere i år som julepresang boken «Godhetens Tanketomme Ondskap», nettopp publisert av Kent Andersen. Den er ikke et angrep på innvandrere og asylsøkere, men et knallhardt oppgjør med vestlige politikere, presse, pressgrupper og islamiseringen av Europa.