Innenriks

Helga Haugland Byfuglien. Foto: kirken.no

 

I en meddelelse på Den norske kirkes offisielle nettsider tar kirkens preses Helga Haugland Byfuglien klart stilling mot statsråd Sylvi Listhaugs forslag om å sette asylsøkere uten identifikasjonspapirer i lukkede mottak.

Byfugliens premisser er diskutable og inneholder en tilsnikelse:

En statsråd med ansvar for noen av de svakest stilte menneskene i det norske samfunn, flyktninger og asylsøkere, er villig til å fravike Norges forpliktelser i den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Er personer som har initiativ, evne og besluttsomhet til å planlegge, finansiere og gjennomføre en lang, strabasiøs og ofte farlig ferd over kontinenter, egentlig å anse som svake?

Mer subtil er fortsettelsen: Mennesker som søker asyl, kan ikke anses som å befinne seg i det norske samfunn. De har begitt seg til Norge og bedt om å bli tatt inn i det norske samfunn.

Byfuglien fremhever menneskerettighetene, men underslår at menneskerettighetskonvensjonen har vært kraftig kritisert for misbruk:

Menneskerettighetene er en av bærebjelkene i Grunnlovens verdigrunnlag. Jeg mener at forslaget om kollektiv internering av enkelte grupper er svært urovekkende. Det er ikke nok å forklare utspillet med at det er valgkamp. Dette kan oppfattes som en mistenkeliggjøring av asylsøkere generelt og kan gi inntrykk av at de representerer en trussel mot vår trygghet.

Inntrykk? Det er et faktum at personer som har gitt seg ut for å være flyktninger, har tatt livet av mennesker i Europa, og at norske sikkerhetsmyndigheter er bekymret for at det samme vil skje i Norge. Det er dessuten en kjensgjerning at personer som har fått asyl i Norge, har begått terror i utlandet.

Er ikke forøvrig asylinnvandringen en trussel mot Norges finansielle sikkerhet? Det er forlengst utredet hinsides enhver tvil at den norske velferdsmodellen vil knele under vedvarende asylinnvandring.

Det er interessant at kirkens preses ikke henviser til noe teologisk i sin behandling av saken som verdispørsmål:

Alle mennesker, uavhengig av om de venter på behandling av søknad eller har fått avslag, har krav på å bli behandlet individuelt og med respekt. Menneskerettighetene er lyktestolper som viser vei når vi befinner oss i krevende situasjoner. Erklæringen og konvensjonene ble til i kjølvannet av den andre verdenskrig, en konflikt som viste oss hvilke grusomheter vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre.

Vi lever i en tid med store utfordringer. Å skyve på grensene for menneskerettighetene kan sette vår humanitet på prøve. Jeg ønsker et samfunn der vi alle kan kjenne oss trygge fordi vi stoler på at våre myndigheter respekterer menneskerettighetene som verner om enkeltmenneskets verd.

Men hvor er humaniteten mot de mange nordmennene, som ikke nødvendigvis er like sterke som migrantene? De trodde kanskje at de i det minste hadde tryggheten ved et samfunn hvor de nøt godt av et gjensidig samhørighetsforhold med sine medborgere?

Byfuglien anerkjenner kort og godt ikke at nasjonalstaten som har gitt henne det høye embedet, er en legitim moralsk størrelse med rett til å forsvare seg. Toregimentslæren gjelder ikke lenger i en kirke som nominelt er luthersk. Jesu ord om å gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er, virker forlengst glemt.