Kommentar

På en høytidsdag gir det som blir sagt fra talerstoler en viss pekepinn om hva som er de rådende tanker. To podier, en prekestol og en talerstol foran Eidsvollsbygningen var ikke helt ulike. Begge var farget av en velment humanisme. Også Gud er blitt terapeut.

I Eidsvoll kirke var det selveste biskopen i Borg, Helga Haugland Byfuglien, som var gjest. Tekst for dagen var de fine ord fra Johannes-evangeliet om lyset og mørket. Mennesket må bevare lyset, for ikke å bli slukt av mørket. Det finnes knapt noe mer takknemlig enn det gnostiske billedspråket om lyset og mørket. Men fra prekestolen ble dette utlagt som at vi har fått så mye her i landet: Fra å være Europas fattigste er vi blitt det rikeste. Vi må være takknemlige og huske å dele med andre. Som i fjor gikk kollekten til palestinske kristne i «Palestina». De – i likhet med resten av folket – har det vanskelig og blir trengt fra mange kanter. Ikke ett ord om at de palestinske kristne blir trengt også av sine egne. Hvem som «trengte» dem ble derfor meget klart. Ingen motforestillinger hos Haugland Byfuglien, som tilhører den lettvinte empatiske fløyen. Hun minnet også om at vi må ta godt imot nye landsmenn, også de av en annen religion.

Ingenting om uoverstigelige vanskeligheter, om at vi kan trenge hjelp til å holde ut. Ingenting om vår skrøpelighet og svakhet. Ingenting om generasjonene som har slitt kirkebenkene før oss. Kan det tenkes at alt ikke går opp og frem? At vi kan oppleve en nedgang, tilbakegang, en krise? At vi kan trenge noe å tro på? Det er ikke slik det snakkes fra prekestolen lenger. Det meste er greit. Det gjelder bare å være snill nok.

En slik tale «sitter» ikke. Folk vil gjerne høre noe som forløser dem. Noe som treffer. I kirken skal man snakke om Gud, og han er ikke en snill terapeut. Han kan være voldsom. Skal man våge å snakke om Gud, må man snakke om de store tingene, og det kan være som å bli spiddet på en lanse.

Noman Mubashir har godt humør og er en glad gutt. Han holdt en OK 17. mai-tale foran Eidsvollsbygningen. Sammenlignet med langhalmen fra tidligere år var den frisk og direkte, men enkel. Hans utgangspunkt var at mye har skjedd siden han vokste opp på Lørenskog. Norge er blitt flerkulturelt. Vi må slutte å snakke om «oss» og «dem» og si «vi», sa Mubashir. På 17. mai hadde han pleid å spise masse lompe med ketchup. Det var før kyllingpølsa! Men dermed satte han lyset på det som bidrar til et «oss» og «dem».

Det holder ikke å si at vi er et nytt «vi», og at det ikke lenger er én måte å være norsk på. Ikke så lenge de ulike versjoner ikke anerkjenner hverandre og kløftene er økende. Det er krevende å snakke om dette 17. mai, men hvis noen kunne gjort det var det Mubashir.

Det er den «skitne» virkeligheten som er problemet, enten det er sett fra prekestolen eller foran Eidsvollsbygningen. Folk vil gjerne høre noe autentisk, noe som river, noe som kommer fra hjertet. Godvilje er ikke nok.