Nytt

Om imam Abdelbaki Es Satty var «general» i terrorcellen som angrep i Barcelona og Cambrils, fremstår gruppens nest eldste medlem, den 34 år gamle Salh el Karib, som «oberst», skriver Corriere della Seras Barcelona-korrespondent Gianni Santucci.

Mens Es Satty var den ideologiske lederen, ser el Karib ut til å ha hatt en sentral koordinerende rolle. I Ripoll drev 34-åringen en av disse virksomhetene man etter hvert finner i alle byer av en viss størrelse som preges av globaliseringen, hvor det tilbys billige internasjonale telefonsamtaler, og det er mulig å gå på internett, sende penger utenlands, kjøpe flybilletter, eller bare sitte og slenge eller skravle over en kopp kaffe.

Politifolk i flere land anser disse etablissementene, hvor migranter gjerne er det fullstendig dominerende klientellet, som treffpunkter for tvilsomme personer – en oppfatning som åpenbart stemte i dette tilfellet: Ungdommene i terrorcellen møttes ofte i Salh el Karibs sjappe, og tilbrakte gjerne flere timer sammen.

De snakket oftest sammen på arabisk, og ved hjelp av datamaskinene på stedet deltok de i internettfora for tilhengerne av Kalifatet. Ved minst én anledning hadde de kontakt med en person høyt på strå i IS. På samme sted kjøpte brødrene Oukabir en flybillett til Marokko, hvor de kan ha møtt en terrorkontakt. Under ransakingen av lokalene fant da også politiet logisk nok både bombeingredienser og utløsermekanismer.

Organisasjonen fremstår dermed som et logistisk ekko av gruppen, også bestående av marokkanere, som gjennomførte terrorangrepet i Madrid den 11. mars 2004. Også den gangen benyttet terroristene en lignende telefonsjappe i sine forberedelser.

Det faktum at terrorcellen møttes på et sted som når alt kommer til alt er offentlig, reises de samme spørsmålene som meldte seg da det ble klart at noen i moskémiljøet mente det var noe muffens med imamen, men kanskje med enda større kraft: Hvordan kan ungdommene ha unngått å vekke mistanke om det de hadde i sinne? Og hvorfor var det i motsatt fall ingen som slo alarm?

Vi kjenner ikke svarene på disse spørsmålene, men vi aner uro. Det virker som om betydelige deler av de muslimske diasporaene i Vesten ikke ønsker å «angi» sine «egne». Hvorfor ikke? Det kan ikke bare ha med klanlojalitet å gjøre. Nærer flere innerst inne sympati for terroristene?