Kommentar

Nye detaljer siver stadig ut om Abdelbaki Es Satty – marokkaneren som en tid hadde vært imam hos en muslimsk menighet i Ripoll, og som etter alt å dømme hadde indoktrinert de unge mennene i terrorcellen som gikk til angrep i Barcelona og Cambrils.

Bildet som avtegner seg av ham, er en ulv i fåreklær – en sovende terrorcelle bestående av én mann, som var dødelig effektiv idet han gikk til aksjon. Flere terrorister kommer han ikke til å rekruttere, all den tid spansk politi nå sier at han døde i eksplosjonen i Alcanar. Men andre aktører spiller trolig lignende roller.

Hammou Minhaj, som er sekretær i den aktuelle menigheten, forteller til El País at det blir stadig vanskeligere å finne imamer, og at man derfor var blitt glade for at Es Satty hadde dukket opp. Han virket som en fullstendig normal imam, sier Minhaj. Es Satty ledet bønnene, holdt oppsyn med de troende og hjalp dem ved behov, og fremstod i det hele tatt som en diskré og intelligent person.

Abdel, en muslim som frekventerte moskeen, forteller til den spanske avisen at imamen aldri hadde vist tegn til uvanlig adferd, men at han nå innser at Es Satty må ha vært en person med to ansikter. Abdel er ikke alene om å si seg himmelfallen over det som er skjedd.

Overraskelsen var derfor stor hos dem som frekventerte moskeen, da Abdelbakis navn ble nevnt i mediene i forbindelse med angrepet. «Vi spurte umiddelbart alle brødrene og søstrene om de noen gang hadde merket noe», sier Minhaj, «om han hadde sagt noe rart eller mistenkelig, men alle svarte nei: de hadde aldri merket noe som helst.»

En slektning av en av terrorcellens medlemmer som bor i Ripoll og også frekventerte moskeen, gir en annen fremstilling: Ikke alle i menigheten var overbevist om at Es Satty var en bra mann. To av naboene hans, som også er fra Marokko, skal ha sagt til ham at de ikke stolte på imamen. Kanskje ante de at han hadde en annen side ved seg.

Bemerkelsesverdig er det derfor at politiet, som hadde muligheten til å se et skummelt mønster i reisingen, kontaktene og fengselsoppholdet hans, heller ikke fattet noen som helst mistanke. Sekretæren forteller at politiet kom flere ganger til moskeen for å stille ham og menighetens leder spørsmål om imamen, og at de rutinemessig kontrollerer det som skjer i og rundt Catalonias moskeer. Minhaj spør seg hvordan de fatale hendelsene var mulig, ikke minst i lys av at Es Satty var straffedømt. Man må spørre seg om politiet aktivt forhindres politisk i å tenke i visse baner.

Ekstra merkelig er den manglende mistanken tatt i betraktning det en annen terroristslektning sier til El País: Radikaliseringen skjedde ikke så raskt som hittil antydet, men pågikk over et års tid – lenge nok til å vekke en mistanke som vanskelig kunne forbli helt usynlig.

Terroristene-in-spe møtte imamen i bilen hans, forteller slektningen, ikke i moskeen, og når de møttes på gaten, lot de som om de ikke kjente hverandre. Men det var først i juni at de etter hans mening viste en adferd som vitnet om det de var i ferd med å gjøre: en uttrykt manglende redsel for døden, og en påfallende hengivenhet overfor de nærmeste som ofte er blitt observert hos unge muslimer kort tid innen de har begått terror.

Reporteren viser ingen tegn til å ha konfrontert vedkommende med spørsmålet det er umulig ikke å stille seg: Hvorfor holdt han, tilsynelatende et ordentlig menneske, disse tankene for seg selv? Han så faresignalene, men meldte ikke fra, enda han ikke fremstår som fiendtlig innstilt.

Hvordan kan storsamfunnet alliere seg med moderate muslimer for å unngå terror, når terroraspirantenes omgivelser ikke sier i fra når de værer at det er fare på ferde? Hvor mange sovende terrorceller går av denne grunn under samfunnets radar?

Muslimer tilhører gjerne familie- og klandominerte sosiale strukturer, slik situasjonen er i deres eller forfedrenes opphavsland. Den sosiale kostnaden ved å slå alarm er simpelthen for stor, ikke minst i dette tilfellet: Corriere della Sera opplyser at ni av terrorgruppens medlemmer var brødre, fra fire forskjellige familier. Dermed blir den muslimske diasporaen en omverden som ikke vil se.

Resultatet er at det for storsamfunnet blir uråd å trekke et klart skille mellom den muslimske terrorismen og de muslimske lokalsamfunnene denne utgår fra. Stilt overfor dette problemet, er det ingen politikere som har noen svar.