Sakset/Fra hofta

«Det er trolig rundt 40 nordmenn i IS-kontrollerte Raqqa i Syria. PST sier bare noen få ønsker å forlate byen, som snart kan falle», melder Dagsrevyens i sin headline fredag kveld.

Jeg mistenker at flere enn meg har opplevd dette; at man surrer og steller med helt andre ting mens TV-nyhetene surrer for seg selv i andre enden av rommet. Så plutselig fester et ord eller et utsagn seg, og man stopper opp: Hva var dèt? Hva sa de nå..?

I et øyeblikks forvirring tenker jeg: Hva i huleste har nordmenn der å gjøre? Det er jo krig der? Sluttspill til og med..?

Men det klarner, selvsagt. Introen til innslaget lyder slik:

«Fortsatt er det rundt 2.000 IS-krigere igjen inne i byen, trolig er rundt 40 av dem norske fremmedkrigere. Ingen har så langt ytret ønske om å komme seg ut, sier PST, de tror fortsatt på kalifatet, mener sikkerhetstjenesten.»

Nyhetsanker Petter Oulie-Hauge legger litt ekstra trykk på norske, som for å understreke et poeng. De er ikke norske, men norske.

Akkurat.

Et spørsmål Dagsrevyen ikke stiller er dette: Hva kan det komme av at nordmenn tror på IS’ såkalte kalifat? Ja, ikke bare tror på det, men faktisk forlater en trygg tilværelse i et av verdens absolutt mest attråverdige land for å dra til en krigssone og kjempe for en terrorbevegelse?

Det er komplett uforståelig. Og allikevel ikke. Innslaget som så rulles igang viser med all ønskelig tydelighet hva dette dreier seg om: De «norske fremmedkrigerne». Også reporter Tormod Strand, som har laget innslaget, bruker det uttrykket flere ganger, men også «40 personer fra Norge».

Ser ikke NRK Dagsrevyens redaksjon at dette blir galt? Man kan selvsagt innvende at «alle» vet hva det dreier seg om: Innvandrere, i første eller andre generasjon. Det dreier seg om en av konsekvensene av innvandring fra muslimske land – inkludert noen konverteringer som følge av denne. Det er underforstått, liksom.

Hvorfor ikke heller glatte litt over. Ta enda en tur rundt grøten. Var det ikke det Erna etterlyste? Litt mer anstendighet?

Men språk er ikke uvesentlig. Hvilke ord man bruker er ikke uten betydning. Noe for eksempel statsråd Sylvi Listhaug har fått klar beskjed om.

Norske verdier dukket plutselig og uventet opp i valgkampen i forrige uke. Uventet – og uvelkomment – for alle partistrateger som hadde planlagt at vi skulle snakke om noe helt annet. Sysselsetting. Formueskatt. Omsorg og velferd.

Viktige saker, bevares. Men det er også debatten om norske verdier.

NRK Dagsrevyen kunne jo begynt i den enden: Hvilke norske verdier er det som ligger til grunn for at 40 nordmenn nå kjemper for kalifatet i Raqqa?

Dersom svaret er ingen, stiller neste spørsmål seg selv: I hvilken grad er det da riktig å omtale dem som «nordmenn«?

 

Se Dagsrevyens innslag