Kommentar

Begrepet «svenske tilstander» har vunnet innpass og dermed blitt en standard. Norske medier fyller det med mening når de dekker utviklingen i Sverige.

Den går fra vondt til verre.

Aftenpostens forside torsdag 10. august

Tarjei Kramviken har vært ute i felten og kan fortelle at antall særskilt utsatte områder, en svensk eufemisme for områder der svensk lov ikke gjelder, er steget til 23. Antall «utsatte områder» er gått fra 55 til 63. I disse kan politiet bare rykke inn hvis de er flere. Hvis tjenestemenn forlater sin bil må andre være på plass og beskytte den. De utsatte områdene er hva man i Frankrike kaller «republikkens tapte territorier».

Sverige er det land hvor oppløsning og kaos er kommet lengst. Ville det ikke vært naturlig å trekke noen paralleller? Hva slags fenomen er det vi snakker om? Parallellsamfunn gjør seg gjeldende i flere vest-europeiske land. Hva kan det komme av?

Slike høyst naturlige spørsmål og refleksjoner gjør ikke Kramviken seg, og heller ikke redaksjonen.

Men vi vet – og leserne av Document vet – at det ligger en rekke spørsmål i bunnen av reportasjen som Aftenposten og resten av norsk presse før eller siden blir nødt for å ta tak i.

Ved ikke å gjøre det blir de en del av det svenske syndromet: Unnlatelsessyndene, fortrengningen, mørkleggingen. Sviket mot leserne og «sanningen».

Aftenposten vil ha det til at utviklingen skyldes «kriminalitet». Men dette er ikke vanlig kriminalitet. Den arter seg som et opprør mot det svenske samfunnet, mot rettssamfunnet. Hvilke faktorer bidrar? Ikke-svenske verdier, æreskultur, klansamfunn, islam.

Alt som distanserer fremmede fra det svenske samfunn. I Södertälje bor det mange assyrere, dvs kristne. Men også i den byen er det lovløse tilstander.

Antirasisimen og PK-ideologien virker som drivstoff for utenforskap og aggressivitet mot det svenske. Det fattar inte Stefan Löfven. Derfor stemmer selv innvandrere på SD: De forstår at det ikke er Jimmy Åkesson som er problemet, men kaos-politikerne.

Snubler 

Kramviken snubler over sammenhenger han ikke ser og ikke forstår rekkevidden av.

Når gjengene etablerer seg i lokalmiljøet, kan de bli oppfattet som en alternativ maktfaktor til myndighetene. Den brutale volden og den korte veien til å bruke den, skaper frykt i lokalmiljøet og gjør at mange ikke tørr å samarbeide med politiet.

Her er vi inne på dynamikken som skaper alternative strukturer og en annen lojalitet. Folk fra kollektive kulturer kommer med lojalitet til gruppen og dens kultur og religion. Kriminelle utnytter denne lojaliteten til egne formål.

Men har ikke myndighetene med sin lovprising av fremmede kulturer og likestilling med den svenske og norske, vært med å berede grunnen til denne «overtakelsen».

Sammenhengen ligger opp i dagen.

Bruken av frykt

På radio i dag morges påsto Aps Marianne Marthinsen at Sylvi Listhaug spiller på frykt og skaper frykt. Virkelig? Ved å henge bjella på katten? Er det å skape frykt?

Det Marthinsen mener er at Listhaug avslører spillet hun selv og Ap er en del av. Dette er for henne frykt, men i så fall er det en fortjent frykt.

De som virkelig vet å bruke frykt er de som Listhaug angriper, men de ignorer Marthinsen og Ap.

Sjokk – hver gang

Derfor kommer nyhetene om utviklingen i Sverige som et «sjokk» hver gang, til tross for at dette er noe Document og svenske alternative medier har dekket systematisk i mange år.

Varslerne ble hengt ut og brunbeiset på det mest vulgære og tarvelige. Dagbladet synes det er relevant og aktuelt å slippe til en brunbeiser som harver over det han kan. Dag Herbjørnsrud spiller sheriff og klynger dem opp. Men det lyder surt og harskt. Tiden har løpt fra både Dagbladet og Herbjørnsrud

Kavaleriet kommer ikke

Nå brenner det i det svenske huset. Og det ryker fra det norske.

Tidligere trodde folk at det ikke var så farlig. De følte nok en viss uro, men var sikre på at bunnplankene holdt.  Staten var staten, politi var politi og brannvesenet sto klar til å rykke ut.

Men så kom historiene om at brannvesenet ble angrepet, ikke bare med sten, men med store sten fra broer, som kunne drepe. Postbudene nektet å gå bestemte ruter. Ambulansepersonell som kom frem for å hjelpe, ble også angrepet. Helsepersonell møtte en virkelighet som var surrealistisk. Politiet har det verst.

Det svenske politiet er fienden, konkret og fysisk. Hver politimann er en fiende.

Det kommer mer, påfyll, for den som vil se: Historiene fra akutten ved Malmø sykehus, om sårede som ikke kan ligge på samme avdeling, om pårørende som bare får være inne to om gangen. Drapstruslene mot helsepersonell.

Sverige lyder som en ond drøm.

Men det er enda verre andre steder.

Franske tilstander

I Frankrike føres det krig mot politiet, både fra jihadistene og de kriminelle. Det er ingen faste grenser mellom de to grupperingene. Det snakkes om gangsta-islam.

For to dager siden ble seks politimenn skadd, tre av dem alvorlig.

Det er bare ett av mange angrep, noen av dem bestialske.

Politiet tilhører feil gruppe. De skal tåle alt, men begår de én feil har de hele bevisbyrden.

Slik arbeider samfunn som er mot seg selv.