Sakset/Fra hofta

Plassen foran Stortinget under de voldelige demonstrasjonene mot Gaza-krigen i Oslo den 8. januar 2009. Stillbilde: YouTube.

Mens Frankrike, Storbritannia og Tyskland til stadighet er arenaer for islamistisk vold og terror, og vårt nærmeste naboland Sverige har vært gjenstand for en lastebil­massakre, er Norge hittil blitt spart for fenomenet. Personer har reist herfra for å drive jihad-terror utenlands, men all innenlands jihad har så langt vært verbal.

Er dette fordi nordmennene er spesielt dyktige? Har vi lyktes i å finne en varig oppskrift på fredelig sameksistens?

Ikke hvis vi skal tro Ola Kaldager, tidligere sjef for den lenge hemmelige norske etter­retnings­gruppen E14, som har lang erfaring fra konflikt­soner vi importerer mennesker fra. I et intervju med Avisa Nordland den 29. juli (betaling) legger han for dagen et svært pessimistisk utsyn på Norges langsiktige sikkerhets­situasjon.

Det er ikke trygt nå heller, men Kaldager – som fikk opplæring i etter­retning i Frankrike – ser for seg en langt alvorligere, gryende konflikt mellom nykommere og radikaliserte innfødte:

– Vi har strømmen av flyktninger og asylsøkere og vi har den ekstreme høyresiden, sier Kaldager. Han mener dette er den største og farligste – og mest undervurderte – trusselen vi har.

Konsekvensene han skisserer, er dystre:

– Terroren er en stor, stor fare. Neste gang kan den type terror som de ser i Pakistan og Afghanistan ramme Europa. Det vil bli grisete, og det vil ikke gå over, sier han.

Den tidligere etter­retnings­mannen peker på de europeiske stor­byenes ghettoer og islamisters rekrutterings­muligheter som viktige fare­momenter. Frankrike og Sverige ligger riktignok foran oss i den negative utviklingen, men også Norge går i gal retning. Mange muslimer har vanskelig for å bli integrert.

Han snakker om en kultur der familien og klanen deler alt, om muslimer som i liten grad gifter seg inn i det samfunnet de kommer til.

Resultatet blir sinte unge menn, konkluderer Kaldager. Og den innfødte reaksjonen kan komme. I det lange løp er det bare én vei utenom, mener han:

– Derfor blir det aller viktigste at alle integreres og bidrar i samfunnet.

Men den veien tror han tilsyne­latende ikke særlig sterkt på selv: Han er redd for at barnebarna en dag vil bli presset til å være med på utsendelsen av mennesker fra Norge.

– Vi ser noen konflikt­linjer der framme, og jeg tror at vi får borgerkrigs­lignende tilstander i Europa når velferds­statene ikke er bærekraftige lenger. Og det vil skje hvis vi ikke får alle til å bidra, sier Kaldager.

Og hvorfor skulle han ha noen større forhåpninger i så måte? I hvilken fremtidig eventyr­verden er det alle vil komme til å bidra? I et land med en fet bankkonto og fremmede klaner uten arbeids­etikken som skapte rikdommen, og det i en global virkelighet hvor automatiseringen gjør mange mennesker overflødige?

Kaldager sier altså indirekte at Norge inntil videre unngår problemene ved å betale seg ut av dem. Incentivet til vold er minimalt så lenge landet strutter av velstand. Mange som ikke har levd så lenge, kjenner ikke til noe annet Norge, men denne idylliske tilstanden vil ikke vare evig.

Hva skjer når hærskarer av mennesker som uten å jobbe er blitt forsørget av en allmennhet den egentlig ikke liker, ikke lenger vil bli bortskjemt på samme måte som før?

Det er lite som gjør mennesker så bitre og harme som uinnfridde forventninger. Og når krybben er tom, bites hestene. Det er lett å se at jo flere fremmede som er kommet til landet før den situasjonen inntreffer, desto verre blir sammen­støtet.

Statsmanns­kunst er å se slike skyer i horisonten, og treffe tiltak for å unngå dem. I dagens offisielle Norge er det knapt noen som utøver denne disiplinen. Og dermed gir Kaldagers advarsler knapt noen offentlig gjenlyd.