Gjesteskribent

Det har vært mye ståk i mediene om USAs president Trumps forsøk på å få kontroll over strømmen av aktuelle og potensielle terrorister til landet.  Han har vedtatt en tre måneders pause i innførselen av migranter, noe som har skapt et internasjonalt ramaskrik hvor politikere og medier overgår hverandre i hatefulle fordømmelser av Trumps forsøk på å forsvare landet sitt mot terrorisme.  Vi må virkelig spørre hva disse mediefolkene vil ha oss til å tro?

Vi tror nok han kan klare å stoppe en og annen terrorist, men problemet klarer han ikke å løse så enkelt.  Islamistiske organisasjoner er vel etablerte i USA og har i lang tid øvet innflytelse på amerikansk politikk.  Under president Obama fikk islamsk innflytelse over amerikansk politikk et særskilt oppsving med mange islamister i fremtredende posisjoner.  Selv presidentkandidat Hillary Clinton ansatte en islamsk aktivist, Huma Abedin, som sin fortrolige stabssjef, et valg som antakelig bidro til at hun tapte valget.  I denne perioden opplevde USA en serie alvorlige terrorangrep fra ”velintegrerte” islamister som ble oppfattet som ”moderate.”

Islamsk terror er en atferd som knyttes til mer enn en milliard muhammedanere rundt om i verden.  Terror er ett av uttrykkene og virkemidlene i ”jihad” mot de ”vantro” som hører til en obligatorisk personlig religiøs helliggjørelse før inngangsbilletten til deres ”paradis” kan sikres.  Jihad kan anta mange former, men blant en milliard mennesker vil det være mange nok som velger voldelig terror til at dette kan bli et eksistensielt problem for resten av verdens befolkning.  Om bare så få som én promille av dem tyr til voldelig jihad, står vi overfor minst en million, men sannsynligheten taler for at tallet er mange ganger så høyt.  Og med millioner av muslimer allerede etablert innenfor grensene, vil Trump ha en vanskelig oppgave med å forsvare samfunnet mot utbrudd av jihad.

Det er en slik tilstand av aktiv jihad verden er inne i nå og selve episentret til dette globale voldelige jordskjelvet befinner seg i området omkring Syria og Irak, men det omfatter hele den islamske verden og hele den islamske befolkningen.  Sporadisk opplever vi at jihaden sprer seg utover kjerneområdet og får utløpere langt inn i den vestlige verden som av muhammedanere anses for å være fiendeland som de tror de med list og lempe, vold og makt en gang skal erobre.

I vestlige land har man i historien sett på den islamske verden med et romantisk blikk.  Orientalsk annerledeshet, og endog det militante krigerske trekket, har vært sett på som noe eksotisk og spennende.  Denne romantikken har festet seg og bidrar til forestillinger om et lykkelig ”flerkulturelt” samfunn hvor alle finner sin plass i en rørende harmoni som for alltid utsletter kulturelle og religiøse forskjeller, konflikter, diskriminering og rasisme som i dag skaper slik uro og elendighet i verden.  Vi må gi slipp på kulturell egenart og omfavne det moderate islam, mener man, og fremfor alt må vi samle oss om den nye verdensorden som med sterk inspirasjon fra Sovjetunionens undergravende virksomhet fremdeles er i fremvekst under ledelse av FNs Sikkerhetsråd.  I Norge, som enn så lenge har vært forskånet for islamske terrorangrep har det vært lett å lulle befolkningen inn i slike drømmer, og for politikerne er dette en lettvint vei bort fra de brutale realiteter som råder i andre deler av verden og som de helst ikke vil mene noe om.

Det er et brudd med dette søvngjengeriet som nå skjer i USA, et brudd som det også finnes tegn til i Europa.  Men i våre medier møter den folkelige protesten motstand.  Det oppfattes ikke som legitimt å forsvare våre egne samfunn og kulturelle verdier mot påvirkning og angrep utenfra.  De som gjør det, utsettes for vedvarende angrep og nedsettende omtale.  Vi har godt innarbeidete tradisjoner for å forsvare lovbrytere juridisk, men mediene synes å ville utvide dette prinsippet til også å gjelde moralsk forsvar for undergraving av det bestående samfunn.  En slik utvikling vil uunngåelig ende i kapitulasjon overfor det tøvete kravet om et ”flerkulturelt” samfunn og avviklingen av det tradisjonelt norske.   Flerkultur kan eksistere i åpne og frie samfunn hvor folket og deres ledere tar vare på nasjonens grunnleggende egenart, så som i USA og Israel.  Behandler man seg selv på en likegyldig, nedlatende og respektløs måte, vil noe annet overta, – og det tar ikke lang tid.  Men i mediene blir folkets selvforsvar mistenkeliggjort som ”nasjonalisme.”

Også i Norge er det langsomt i ferd med å gå opp for myndighetene at det kan være en sammenheng mellom mengden av ikke-vestlig innvandring og samfunnets evne til å overleve i den form vi kjenner det i dag.  Nå vil kanskje noen innvende at akkurat det ikke bør stå som et krav til samfunnet, men hva er da kravet?  Det såkalte Brochmann-utvalget har lagt frem en rapport som viser at den ukontrollerte asyltilstrømmingen til Norge kan true det norske folks oppslutning om velferdsstaten: ”Innvandring kan utfordre den tverrpolitiske oppslutningen om velferdsstatens grunnstruktur i Norge,” sa utvalgets leder Grete Brochmann da hun la fram rapporten.  Det er alvorlige ord fra en offentlig utvalgsleder som ikke bør avfeies.

Vi kan tilføye at det ikke bare er velferdsstatens grunnstruktur og oppslutning som er truet: Hele det norske samfunns kulturelle grunnlag og eksistens som selvstendig nasjon kan bli utfordret dersom ikke samfunnets ledere tar dette alvorlig og sørger for å beskytte det norske samfunn mot den kulturelle nedbygging flerkulturistene går inn for.  Donald Trump ble valgt fordi han har forstått akkurat det og velger å forsvare landet sitt.  Vi venter i spenning på om noen i Norge oppdager det samme.  Det er kommet et lite hint fra Brochmann-utvalget.  Vil noen ta utfordringen?

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar