Sakset/Fra hofta

Politiet er en offentlig etat som jobber på oppdrag fra deg og meg. Allmennheten. Det står ikke politiet fritt å behandle informasjon som om den var deres egen, private eiendom.

Men det gjør Oslo-politiet.

La oss først klargjøre at selvsagt har politiet anledning til å holde mye de får kjennskap om for seg selv. Både rett og plikt, faktisk, til å unnta informasjon fra offentlighet i saker som er under etterforskning. I tillegg til lovregulerte krav om hemmelighold for saker under etterforskning, blant annet offentlighetslovens § 14 om organinterne saker, og det kan det dreie seg om informasjon som er underlagt taushetsplikt, for eksempel helseopplysninger. Dette er opplysninger det til og med er straffbart å røpe. Mye av det politiet driver med krever at de holder kortene tett til brystet.

Bare så det er på det rene.

Men dette gir ikke politiet frikort til å behandle all informasjon de besitter som om det var deres private informasjonsbank.

Jeg gjentar: Politiet er en del av staten. Staten har èn eneste oppdragsgiver: Deg og meg. Staten henter hele sin legitimitet og eksistensberettigelse fra deg og meg. Fra folket.

Med hvilken rett kan politiet da si: «Vi vil ikke svare» når offentligheten spør? Ikke «Vi kan ikke, fordi dette er underlagt taushetsplikt», men simpelthen: «»Vi vil ikke gi ut mer informasjon»?

For et par år siden prøvde Politidirektoratet og Kripos å nekte Aftenposten innsyn i drapsstatistikken. Det endte med at politiet ble irettesatt av Sivilombudsmannen: Kritiserer hemmelig drapsstatistikk.

I fjor vår kom det fram at oslopolitiet bevisst underslår informasjon om overfallsvoldtekter. De ønsker ikke «for mye» omtale av slikt, skrev VG: Oslo-politiet toner ned omtale av overfallsvoldtekter.

Leder for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo, Kari-Janne Lid, sa i en oppsiktsvekkende uttalelse at politiet ikke går ut med informasjon om overfallsvoldtekter, fordi «dette ikke er underholdning».

Uttalelsen er pinlig for politiet. Den sier mer om politilederens holdning til offentlighet enn hva godt er.

Men dersom dette er en utbredt holdning i oslopolitiet, forklarer det en hel del.

På en pressebrief 29. mai etter bilbranner og steinkasting mot brannvesen og politi på Stovner og Vestli fikk sjefen ved Stovner politistasjon Jon Roger Lund spørsmål om gjerningsmennenes etnisitet. Han nektet å svare:

– 50 prosent av ungdommene i Groruddalen har innvandrerbakgrunn, så for oss er dette bare ungdom. For oss betyr ikke etnisitet noe i denne sammenhengen, sier han.

I Sverige fikk politiet skarp kritikk i fjor for ikke å gi opplysninger om seks anmeldte etter en påstått gjengvoldtekt av en rullestolbruker på Gotland – en sak vi har omtalt i flere omganger her på Document: Frykter folkelig opprør: Politiet på Gotland får forsterkning

Ingen etablerte svenske medier publiserte nærmere opplysninger om de seks mistenkte, utover at de var i 20-årene. Det førte til at spekulasjonene gikk høyt i sosiale medier og i alternative medier. Der kunne man lese at samtlige siktede var asylsøkere.

Et slikt informasjonsvakuum er uheldig både for mediene og rettsvesenet. Det er det uheldig hvis folk flest får inntrykk av at opplysninger holdes skjult, selv om det skulle være gode grunner for det i enkelte saker – også på grunn av etterforskningen.

Det er av kritisk viktighet for publikums tillit at politi og rettsvesen viser åpenhet. Taushet gir grobunn for konspirasjonsteorier, og det er ingen tjent med.

Men tilbake til Oslo. Med hvilken rett nekter oslopolitiet offentligheten opplysninger om hvem som slo ned Mohammed Altai 12. juni? Mohammed ble lagt i kunstig koma for seks uker siden og døde for to dager siden.

Til mediene sier politiet at både offer og gjerningsperson er «norske statsborgere». Forstår de selv hvordan folk tolker det? Det er i ferd med å bli en vits: Når politiet sier «norsk statsborger» vet alle hva det er snakk om.

Politiet må da være innforstått med dette?

Document ringte politiadvokat Andreas Strand for å spørre hva norsk statsborger betyr i dette tilfellet:

– Det betyr at de er norske statsborgere, svarer Strand.

– Av hvilken etnisitet?

– Vi gir ikke ut mer informasjon enn det.

– Men du vet like godt som alle andre at folk er interessert i å få vite dette, og at dess mindre informasjon som gis ut, dess mer åpner man for spekulasjoner?

– Ja, men vi har ingen kommentar til det. De er norske statsborgere.

Lenger kom vi ikke.

Men Strand hadde en annen interessant opplysning. Fordi voldsepisoden skjedde for flere uker siden og det lot til at den overhode ikke var omtalt noe sted, spurte jeg Strand om det var tilfellet: At hverken politiet eller noe medium hadde omtalt voldsepisoden i de over seks ukene som var gått. Strand bekreftet at politiet ikke hadde gått aktivt ut med informasjon. Men hva med mediene?

– Flere medier har kjent til saken, men valgt å ikke omtale den av hensyn til de pårørende, sier politiadvokat Strand til Document.

Mediene velger altså å dysse ned en alvorlig voldssak «av hensyn til de pårørende».

Det er skandaløst. Offentligheten har krav på å få vite hva som skjer i samfunnet, ikke minst hva som foregår av alvorlig voldskriminalitet – i dette tilfelle med dødelig utgang. Da gutten døde var det ingen vei utenom. Da var man tvunget.

Ved første øyekast kan det høres ut som et fornuftig hensyn; hensynet til de pårørende. Men det er jo ikke vanskelig å omtale en slik voldssak uten å bruke navn. Anonymisering er standard praksis i slike saker. Hvorfor ikke her?

Hvor troverdig dette «hensynet til de pårørende» er kan man lure på. TV2 la torsdag ut en videosnutt av folk som ble kastet ut av en karusell i fart i Ohio, USA. TV2 oppgir selv at en person døde og tre ble kritisk skadet. Èn sak er at TV2 formidler dødsøyeblikket som grøss og underholdning. Men hensynet til de pårørende? Det er sikkert ikke så farlig, de er jo så langt borte.

Men knäkkfrågan, titusenkronersspørsmålet er dette: Hva med offentlighetens rett til informasjon?

I dette tilfellet stod det ikke på politiet. Det var «flere medier» som la lokk på saken. I en periode hvor vold i Oslo generelt, og ungdomsvold i østlige bydeler spesielt, har vært et brennbart tema i samfunnsdebatten.

Forstår de hva de driver med? Politiet? Mediene?