Nytt

Migranter går i land på havnen i Augusta på Sicilia den 20. mars 2017. Foto: Antonio Parrinello / Reuters / Scanpix.

 

Italias forsøk på å få de andre deltagerlandene i Operasjon Triton til å ta imot migranter som plukkes opp sentralt i Middelhavet, ser ut til å støte på vanskeligheter allerede i starten av Frontex-møtet i Warszawa.

Til La Stampa sier Ewa Moncure, som er talsperson for EUs grensebyrå (et ord som etterhvert gir assosiasjoner til «sannhetsministerium»):

«Ifølge Tritons operative plan er Italia vertsland for operasjonen. Hvis andre stater også skulle ønske å bli det, ville det teoretisk sett være mulig. Men det virker på meg som et komplisert scenario, dels fordi alle aktivitetene skjer under den italienske kystvaktens ledelse.»

Konsekvensene av vertslandsstatusen går klart frem av vedleggene til Tritons operasjonsplan, hvor det f.eks i vedlegg 3 på sidene 14 og 15 står skrevet hva som skal skje med fartøyene som forsøkes benyttet til menneskesmugling, og med menneskene ombord:

Dokumentet ser ikke ut til å ha vært offentlig tilgjengelig før for bare noen uker siden, og da takket være en forespørsel om innsyn fra en privatperson. Av korrespondansen i saken ser en også at EU trenerte offentliggjøringen en smule.

Lenger ut i vedlegget, hvor andre situasjoner er tatt i betraktning, angis alltid Italia som destinasjon.

Triton er en av flere Frontex-operasjoner, forklarer Moncure. Og alle har ett vertsland: Hellas for Operasjon Poseidon, Spania for Operasjon Hera etc. Italienernes forsøk på å involvere flere vertsland i Triton kan derfor fra et formalistisk synspunkt anses som spesialbehandling.

Italia vil her kunne innvende at den libyske smuglermetoden hverken kan brukes i Marokko eller Tyrkia, som begge har fungerende regjeringer, slik at belastningen på Italia blir uforholdsmessig høy. Men vil det få andre land til å røre seg en millimeter? Neppe.

EU-parlamentets president Antonio Tajani, som også er italiener, levner heller ikke sitt lands regjering større forhåpninger:

«Det foreligger en undertegnet avtale, men statsråden mener den må endres. Først gjør vi feil, og siden prøver vi alltid å be om å få ting omgjort.»

Det Tajani sier, er at Italia steker i sitt eget fett etter å ha undertegnet en ufordelaktig avtale i 2014, som den dertil ikke har villet snakke høyt om innen en tidligere utenriksminister satte skapet på plass.

Men på den tiden var trafikken bare en brøkdel av hva den er nå. Tiden har løpt fra avtalen, og Italia bør ganske enkelt si den opp.