Sakset/Fra hofta

Migranter spiser utenfor Tiburtina-stasjonen i Roma den 8 mars. 2017. Foto: Max Rossi / Reuters / Scanpix.

 

Hos de fleste vanlige mennesker frem­kaller det uavlatelige synet av båter fylt til randen av unge afrikanske menn på vei til Europa, en spontan, bom­sikker intuisjon som et berg av observasjons­materiale bekrefter: Denne trafikken fører ikke noe godt med seg, den burde opphøre straks, og mange av dem som allerede er kommet, burde helst sendes vekk med det samme.

Det vi derimot ser i praksis, er at det knapt gjøres seriøse forsøk på å stanse transporten. Det står ikke høyt på den politiske agendaen, og det problemati­seres lite i offentlig­heten. Det maskineriet av virke­midler Europa har til disposisjon for å hanskes med invasjonen, blir brukt i svært liten grad.

Hva skyldes dette nesten totale fraværet av politisk vilje?

I et makro­perspektiv kan vi konstatere at det politiske systemet ikke avspeiler folke­viljen. Men det er bare i et mikro­perspektiv at det er mulig å forstå dette manglende samsvaret. Faktum er at det politiske systemet uhyre sjelden fungerer som et laboratorium hvor ideer brytes mot hverandre i fri diskusjon – med sikte på at den beste ideen skal vinne, for deretter å bli iverksatt. I de politiske partiene er det til syvende og sist en bitte liten klikk som trekker i trådene, helst uten å la seg distrahere for mye av de hersens medlemmene, eller av back­bencherne som måtte komme i skade for å prøve å tale velgernes sak.

De nokså få individene som bestemmer hvor skapet skal stå, har helt andre rådgivere enn befolkningen. De lytter til bestemte personer i en slags adel av tekno­krater, som igjen finner sine inspirasjons­kilder hos visse menings­pådrivere. De grå eminensene i statlige etater stikker sjelden hodet frem, men personene de lytter til, ytrer seg fra tid til annen i kanaler som de færreste vanlige mennesker leser.

Kommentatorene som utgjør Project Syndicate øver for eksempel en ikke uvesentlig innflytelse i så måte. Deres konstante verbale drypp på mer enn ti språk hos utvalgte medier i mer enn hundre land, representerer langt på vei virkelig­hets­opp­fatningen hos det vi kan kalle den globalistiske eliten, og denne former politikere som liker å føle seg som en del av den.

Saken er at disse kommentatorene, og flere andre med dem, ikke anser menneske­strømmen til Europa som et problem. De anser den som en redning. Da Tyskland ble invadert for alvor i 2015, skrev for eksempel Ian Buruma en kommentar med tittelen «Necessary migrants».

Tankegangen – om man kan bruke et slikt ord – som legges for dagen, er at tilførselen av mennesker fra Afrika og Asia erstatter de manglende barne­fødslene i Europa, og utgjør velkommen arbeids­kraft. Den som vanligvis ikke legges for dagen, er at de menneskelige brikkene er velkomne i det finansielle spillet hvor de som kan, tar opp lån for å kjøpe bolig, for siden å selge den med fortjeneste.

Det faktum at personene som kommer, i det alt over­veiende er uten kvalifika­sjoner for det europeiske arbeids­livet, blir enten avfeid eller møtt med stor­slagne planer om kvalifisering. Det at de i gjennom­snitt er mer kriminelle, problemati­seres ikke, ei heller ubalansen mellom kjønnene, at fortrengnings­mekanismene går utover Europas egen innfødte under­klasse, eller at verts­befolkningen blir uforsonlig splittet over invasjons­styrkenes ankomst.

Mot slutten av 2015, da den tyske katastrofen var åpenbar, skrev Giles Merritt – lederen for tenke­tanken Friends of Europe, som utgir publikasjonen Europe’s World – en kommentar for Project Syndicate med tittelen «Europe Still Needs the Migrants». Som tidligere, og helt uanfektet av oseanet av informasjon som peker i en annen retning, lød argumentasjonen (…) at migrantene skal redde pensjonene våre:

Unless EU countries open their doors wider to immigration, the current ratio of four working-age people for every pensioner will fall to 2:1 by mid-century, if not earlier. Pension and social security systems are already under severe strain.

For noen uker siden kom en gudene vet hvilken reprise fra Jim O’Neill, en mann med Goldman Sachs-fortid som er økonomi­professor i Manchester og var britisk regjerings­rådgiver – også han kommentator for Project Syndicate. Hvordan skal man skape vekst i eurosonen? spør han.

What if something changes significantly to strengthen those growth drivers? With refugees – many of them young – continuing to pour into Europe from troubled parts of the Middle East and Africa, that may not be an altogether fanciful prospect.

Of course, tapping the potential of refugees requires assimilating them to European societies and economies – a challenge that has many Europeans justifiably worried. But, if that need were met, it would certainly mitigate Europe’s mounting demographic challenge, especially in Germany and Italy.

Han erkjenner riktignok at det er vanskelig, men holder likevel stø kurs: Migrasjonen skal redde Europa. Teksten ble oversatt til flere språk, og stod for eksempel som hoved­kommentar en søndag i den italienske nærings­livs­avisen Il Sole 24 Ore, som leses av eliten, men ikke av vanlige mennesker – litt som den ideologiske våpenbror The Economist.

Hvert enkelt av disse dryppene er for ubetydelig og hjelpe­løst til å vedlike­holde det skisserte systemet av vrang­fore­stillinger, men når dryppene kommer fra mange personer i mange kanaler over mange år, blir det til slutt hull i steinen – eller i politikeres hjerner.

Et annet drypp er å se å trykk i Corriere della Sera tirsdag. En globalist­vennlig journalist intervjuer den globalist­vennlige tidligere stats­minister Giuliano Amato – i dag dommer i den italienske forfatnings­domstolen, men fremfor alt en sentral figur i EUs «deep union» (han forsikrer om at Europas forente stater fortsatt er mulig, bare man spiller kortene riktig).

Har vi nå lyktes i å bekjempe populismen? blir Amato spurt etter Macrons seier ved parlaments­valget i Frankrike. Man fornemmer lettelsen over at bank­vesenets mann har klart brasene. Etter en lang harang om hvordan establish­ment skal gjen­vinne kontrollen, skiftes tema, og da kommer dagens drypp: Joda, det vil kanskje skje mer enn 200.000 iland­stigninger i Italia i år, men samtidig vil det jo også bli skapt mer enn 200.000 nye arbeids­plasser Europa. Hånd i hanske, liksom. Men neida, det er ikke bra med disse båtene. Amato har oppskriften klar: «Vi stanser båtene ved å holde den legale migrasjonens autostrada åpen.»

Disse enkelte eksemplene har ikke noe unikt over seg – det faller ingen inn å bruke et slikt ord om så dårlig under­bygget svada. Men summen av dem utgjør propa­ganda­grunn­laget for en vegg, som enhver dristig­per av en politiker med omsorg for velgerne før eller senere vil stange hodet mot.

Grunnen til at det ikke skjer noe nevne­verdig politisk for å stanse invasjonen, er kort fortalt at det mange­hodede globalist­iske trollet holder ufor­trødent frem som det stevner. Om det var en sump man burde tørke ut, så er det denne.