Tavle

Migranter i en marinebase i Tripoli etter å ha blitt avskåret av Libyas kystvakt i Middelhavet den 8. januar 2018. Foto: Hani Amara / Reuters / Scanpix.

 

Internasjonale NGO-ers anstrengelser for å undergrave det lille Europa gjør for å beskytte sydgrensen i Middelhavet mot invasjon, går utrettelig videre. Sist ute er Oxfam og Amnesty, som begge anklager EU og Italia for å gjøre seg medskyldig i tortur – dette på grunn av samarbeidet med Libyas kystvakt som ble innledet i fjor i et forsøk på å stanse migrantstrømmen ut fra det nordafrikanske landet.

Bakgrunnen for anklagen er personlige vitnesbyrd og journalisters avsløring av de prøvelsene som flere migranter har gjennomgått i Libya, det være seg bortføringer, tvangsarbeid, tortur, voldtekt eller drap. Ved å forhindre at migranter kan forlate Libya sjøveien, gjør man seg medansvarlig for at slike grusomheter fortsetter, lyder resonnementet, derfor bør avtalen med Libya opphøre straks.

EU bør i stedet ordne med sikre ruter for dem som rømmer fra vanskeligheter, mener Oxfams talsmann Roberto Barbieri:

“Europe will not solve the problems that drive displacement and migration with policies that focus on border control and deterrence. The EU should instead provide safe routes for people fleeing hardship and ensure a fair and transparent process when they claim asylum”, says Barbieri.

Barbieri resirkulerer diskrediterte myter om migrantene, og stiller nokså voldsomme krav til de europeiske landene (Documents uthevelser):

“The people we have spoken to are escaping war, persecution and poverty – and yet in Libya they encounter another hell. European governments have a duty to protect the human rights of all people, including migrants. Migrants crossing the sea to escape Libya should never be stopped and returned back to the serious danger there.

Hvordan kan man garantere rettigheter på steder over hele planeten hvor man ikke øver noen jurisdiksjon?

Amnestys talsperson Iverna McGowan deler essensielt Barbieris oppfatninger:

“People the world over have been shocked by the appalling situation of refugees and migrants in Libya. In response, European governments have sought a quick-fix solution through evacuations with no guarantees that those returned can restart their lives in safety. We urge European leaders to ensure those guarantees are in place, and as a priority up their game on offering resettlement places and humanitarian visas for these people in desperate need,” said Iverna McGowan.

Det er selvsagt umulig ikke å la seg opprøre av torturen, slavehandelen og alle de andre forferdelige tingene som migranter har blitt utsatt for i Libya.

Men på hvilken måte er det Europas ansvar at mennesker fra Afrika og Asia begir seg til et land med så katastrofalt dårlig sikkerhet som Libya? Hvor blir det personlige ansvaret av?

De som er villige til å ta den risikoen i håp om å kunne komme seg til vår verdensdel, kan ikke påberope seg uvitenhet om tilstanden i Libya. Mediesakene om slavehandel og tortur har gått verden rundt, og det har lenge vært velkjent at nordafrikanere er rasistisk innstilt til afrikanere fra sør for Sahara. Skulle folk i Nigeria liksom aldri ha hørt om landsmenn som er blitt holdt fanget og ikke sluppet løs før familien har betalt for deres frigivelse?

Selv om man skulle akseptere et så lite troverdig premiss, betyr heller ikke det at ansvaret er Europas. Det er velkjent at migrantene på sin vei gjennom Afrika blir assistert f.eks. av FNs organisasjon for migrasjon (IOM). Skulle ingen av IOM-representantene noen gang ha sagt hva slags farer som venter på veien videre? Ville ikke noe slikt gjøre dem mer skyldige enn europeiske myndigheter?

I den grad Europa har ansvar, så er det for ikke å ha stengt den libyske ruten fullstendig hermetisk. For så lenge trafikken pågår, vil det alltid være noen som er rede til å reise til Libya og risikere å utsette seg for nedverdigende behandling.

NGO-enes anbefalinger preges forøvrig av totalt fraværende konsekvenstenkning. De frislippet de anbefaler ville nokså raskt ha ført til en masseutvandring fra Afrika som ville destabilisere Europa. Det var slike scenarier som lå til grunn for italienernes avtale med Libya. Bare på en helg i juni kom det 12.000 mennesker.

Oxfam fremholder at de europeiske landene må beskytte menneskerettigheter overalt, men omfatter ikke det også egne borgeres rettigheter, eksempelvis retten til liv?

Italienske medier preges i disse dager av en mordsak, hvor en nigeriansk narkotikaselgende asylsøker med utløpt oppholdstillatelse mistenkes for å ha drept og partert en 18 år gammel italiensk pike – en ugjerning som dertil ser ut til å ha avstedkommet en voldelig reaksjon.

Det anslås at minst en halv million mennesker oppholder seg ulovlig i Italia. Hvor mye trygghet forventes europeerne å ofre? For dem som bruker godheten som brekkstang, er vår tåleevne tilsynelatende ubegrenset.

 
 

Kjøp Kent Andersens bok her!