Sakset/Fra hofta

Document arbeider for at vi må beskrive virkeligheten som den er. I dagens virkelighet kan det bli å spenne over ulike verdener. Også nordmenn lever nå i forskjellige mentale univers.

Nettopp av den grunn må man veie sine ord. Signaturen Smalsarhorn gjorde ikke det på en tilstrekkelig måte. Den burde ikke gått ut i den versjon som nå ligger ute.

Man skal være svært forsiktig med å fremsi spådommer om trusler mot andres sikkerhet. Det går det ikke an å skrive:

I en slik situasjon bør heller ikke politikerne i Norge føle seg trygge, selv om de er beskyttet av livvakter, i motsetning til den gemene hop.

Da kommer jeg i tanker om alle de fine, staute livvaktene vi har møtt i forbindelse med arrangement Document har hatt. Jeg synes denne «spådommen» treffer ubehagelig nær. Man kan ikke skrive sånn om noe som berører nålevende mennesker i posisjon. Punktum.

Ellers er det en ubalanse i artikkelen mellom en heller slapp begynnelse og deretter knallharde tiltak på løpende bånd. Norsk offentlighet, eller rettere: De som bestyrer den, synes ikke å ha kontakt med at slike tanker luftes i Storbritannia. Man vil ikke en gang huske hva som ble gjort i kampen mot IRA.

Men nettopp derfor er det viktig å holde tungen rett i munnen.

Smalsarhorns artikkel var ubehagelig fordi den minnet om at det var en tid da nordmenn var krigerske. Dette relativt enkle, elementære faktum er nok til at noen blir nervøse. De andres vold tar de ikke inn over seg, men en potensiell vold fra den andre siden gjør dem vettaskremte.

Noen er ute av sync med sin samtid.

Nettopp av denne grunn må spørsmålet om europeiske reaksjoner behandles med den største varsomhet.

Smalsarhorns tekst hadde ikke den fornødne distanse til det den beskriver. Den var for tett «på».