Kultur

I en tidligere kommentar, der jeg trakk inn Frits Thaulows morsomme historie om dilettantismens djevel, prøvde jeg å vise at denne djevelen fortsatt hadde aktuell relevans. Poenget var at selv i dag tror profesjonelle utøvere innen sitt felt, at de kan være like dyktige på andre områder, ja at der ligger deres egentlige begavelse. Dette er faktisk uvanlig, ikke å ha slike forestillinger, men å realisere dem.
Det å være begavet i eget hode, skal man ikke kimse av, for et sted må jo profesjonaliteten starte. På den annen side er det jo bare profesjonaliteten som kan bekrefte om man har noe under manken. Kaster man et blikk på kunstfeltets mange samtidskunstnere, så tyder det på at utøverne hverken er begavet i hodet, eller i den presenterte profesjonaliteten. Selvsagt kan de ha mye i hodet, men ikke av kunstrelevante evner.

Forleden fikk jeg en mail fra Kunstnernes Hus, som informerte om at Huset den 19. mai ville presentere verket «Family Friendly» av den unge og begavede kunstneren Eirik Sæther. I følge pressemeldingens hasardiøse orientering om kunstnerens estetiske tenkning og samfunnskritiske utspill, måtte dette være noe å sette tennene i. Det var da også med spenning jeg entret rommet der den familievennlige tematikken var eksponert, ikke minst på grunn av følgende vinkling i pressemeldingen: «Om du tenker på en kunstnerisk praksis som noe isolert og avsondret, så er produksjonen til Sæther noe helt annet».

La meg si det med en gang, dette var ikke noe å tygge på, heller ikke noe å anbefale publikum. Den store installasjonen midt i rommet, og småskulpturene satt på egendesignede sokler, var av det ubehjelpelig og banale slaget. Og med den teite videoen som suste og gikk, helt på nivå med de øvrige talentløshetene, så merket jeg ikke at Sæthers produksjon var noe annet enn samtidens ubegavede samlebåndkreativitet.

Dette rimer ikke særlig bra med pressemeldingens innforståtte tolkninger, som høyst sannsynlig bare målbærer kunstnerens hjemmesnekrede tanker om familie og samfunn. Men jeg kan jo ha oversett noe, for eksempel det politiske, som tydeligvis er et sentralt element i Sæthers «Family Friendly»-verk. «Å være «family friendly» er i utgangspunktet noe positivt. I en kommersielt orientert verden, er det likevel vanskelig å komme unna det potensielt kyniske ved det «familievennlige». Begrepet er nært forbundet med markedsførings- strategier, der familien blir kapret av kapitalen og verdens grusomhet blir slipt bort til fordel for et produkts salgbarhet».

Hørt det før? Høyst sannsynlig. Hele sitatet synes å være hentet fra venstresidens arkiv for politiske klisjeer. I denne sammenheng handler det nok primært om kunstpolitisk markering, uten hvilket ikke åpner porten til Parnasset. På verkets nivå derimot befinner både det politiske og kunstneriske seg i den store tåkeheimen. Kunstneren har sikkert hatt store vyer i sitt hode, men å få det uttrykt i et verk, er noe helt annet. Eirik Sæther ser nok ikke den problematikken, for som den stuerene samtidskunstneren han er, finnes det ingen forskjell på verk og ide.

Men selv om kunsten per definisjon er en konseptuell størrelse, hindrer det jo ikke kritikeren å vise at tankelivet til Sæther er like banalt og klisjefylt som de utstilte objektene. Vi må bare skifte fokus fra objekt til konseptuell tenkning, til den institusjonaliserte kunstteori. For her har Thaulows djevel fått heltidsjobb. Med sin infame kompetanse kan han få en hvilken som helst talentløs kunstnerspire til å bli multibegavet, med institusjonell legitimitet.