Gjesteskribent

I en tid hvor det settes store spørsmålstegn ved globalisering og overnasjonale organisasjoner som EU, er også FN kommet i fokus på en dramatisk måte.  USA som er FNs desidert største finansielle sponsor, har satt foten ned og forlanger i sak etter sak at den mangeårige praksisen med å bruke FNs organer til politisk trakassering av den jødiske staten, Israel, må ta slutt.  Vårt spørsmål er om disse signalene oppfattes av norske myndigheter og om også Norge vil bøye seg for det amerikanske kravet?  I motsetning til hva folk flest tror og hva mediene ikke forteller, har nemlig heller ikke Norge helt rent rulleblad i den sammenheng.

I norsk politisk bevissthet har FN alltid stått som det høyest oppnåelige ideal for internasjonalt fredelig samkvem.  FNs første generalsekretær var norsk politiker fra Arbeiderpartiet og i FN-bygningen markerte Norge seg fra begynnelsen sterkt ved å bekoste innredning og utsmykning av Sikkerhetsrådets møtesal.  Hos nordmenn har det bidratt til å bygge opp en følelse av FN, og spesielt Sikkerhetsrådet, som en slags overordnet stortingssal hvor all verdensmakt er samlet.  Men denne forestillingen er et særnorsk selvbedrag som bygger på hjemmelagde myter om verdens iboende godhet og fremskrittsvilje.

Hvor konkret dette selvbedraget er, får vi inntrykk av når vår utenriksminister uttaler seg om hvor viktig vedtak i FN er for norsk utenrikspolitikk.  Han er nok klar over noen av FNs begrensninger.  Han vet nok at de tusentalls resolusjoner som er kvernet ut av Hovedforsamlingens byråkrati ikke har stort mer bindende betydning for oss enn resolusjonene fra Studentersamfunnet, men han har likevel valgt å la Sikkerhetsrådet spille rollen som en verdensmakt man skal se seg bundet til å følge.

Regjeringens nettside under en redegjørelse for hva folkerett er, skriver Utenriksdepartementet bl.a.:

FN-pakten er en sentral rettskilde i folkeretten, og inneholder blant annet viktige regler om forbud mot bruk av makt og respekt for andre staters suverenitet. Av FN-pakten følger også at FNs Sikkerhetsråds resolusjoner er bindende for samtlige av FNs medlemsstater. …” (min uthevning).

Noe slikt følger faktisk ikke av FN-pakten.  Det kreves bindende virkning bare for vedtak i Sikkerhetsrådet som blir fattet under FN-paktens Kapittel VII om tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger.

Utenriksdepartementets utlegning av FN-pakten er snarere noe som følger av en selvpålagt norsk underdanighet overfor idéen om et harmonisk og enhetlig verdenssamfunn styrt i fellesskap av FN.  Man ser for seg en forsamling som, inspirert av Per Krohgs og Arnstein Arnebergs vakre kunst og arkitektur, leder oss med sikker hånd inn i en fredelig fremtid.  Knapt noe selvbedrag kunne være mer pinlig for en fredselskende nasjon.

Utenriksministerens overdragelse av norsk utenrikspolitisk selvråderett til FN-forsamlinger er intet mindre enn en urett mot de idealer som endog FN-pakten i sin tid ble opprettet på grunnlag av.  Og dessuten: En slik avgivelse av norsk utenrikspolitisk selvråderett har aldri vært gjenstand for parlamentarisk behandling og godkjenning i Stortinget.

Utenriksdepartementets FN-politikk har rukket å sette spor etter seg.  Eksemplene var mange i perioden fra 2009 til 2012 da Norge var medlem av FNs Menneskerettighetsråd.  Her blir det hvert år vedtatt mange resolusjoner med grove anklager mot Israel, ført i pennen av noen av de mest groteske diktaturer og forbryterstater i verden.  Disse resolusjonene oppnår ofte støtte fra Europa og Norge.  Norge har utmerket seg flere ganger under sin opptreden blant annet i Menneskerettighetsrådet enten ved å støtte eller å avstå fra å stemme imot resolusjoner som åpenbart bygde på uverifiserte og falske anklager mot Israel.  Som vi har sagt ved flere anledninger: Å unnlate å stemme imot en anklage som åpenbart er falsk, er i denne sammenheng jevngodt med å akseptere falskneriet som sin egen oppfatning.

Men nå går dette uverdige spillet mot sin avslutning og uten en politisk snuoperasjon risikerer Norge å bli sittende igjen som passiv deltaker sammen med røverstatene i Midtøsten i arbeidet med å frarøve Israel sine menneskerettigheter.  Det er for lengst kommet utvetydige signaler fra USAs nye ledelse om at man ikke lenger vil være en stilltiende tilskuer til at Midtøstens eneste demokratisk ledete nasjon til stadighet utsettes for grov sjikane fra verdens mest mislykkede stater som selv aldri har praktisert menneskerettigheter overfor sin befolkning, og som gjennom tilslutning til ”Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam” i realiteten har avskaffet dem.

Men USA går også lenger når det gjelder å rydde opp i det politiske ormebolet som gjennom tiår har utviklet seg i FN og hvor norske myndigheter synes å ha følt seg hjemme.  USAs nye FN-ambassadør er blitt den nye sheriffen som virkelig tar for seg overgriperne og stiller dem til veggs.  Og dette vil fortsette med stadig nye initiativer og med en tydelig trussel om at store finansielle bidrag til FNs organisasjon vil bli trukket tilbake dersom ikke politikken legges drastisk om.

Israel har fulgt opp den amerikanske FN-politikken og kuttet allerede i januar et bidrag på seks millioner dollar som svar på Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 som anklaget Israel for å være en forbryterstat.  Israel har vedtatt ytterligere store reduksjoner i sitt FN-bidrag som følge av stadig nye falske beskyldninger blir vedtatt i resolusjons form. Pengene vil i stedet gå til utviklingshjelp.

Det er foreløpig ingen andre som har våget å følge USA i dette oppryddingsprosjektet i FN.  Men signalet er oppfattet i organisasjonen.  Den nye generalsekretær Guterres trekker tilbake falske rapporter om Israel som er produsert med vestlig støtte, – rapporter av et slag som Norge ikke har unnlatt å tale varmt for når anledningen har bydd seg.

USA er den desidert største bidragsyter til FN-systemet med nærmere en fjerdedel av budsjettet.  Skulle FN motstå kravet om redelighet og sannferdighet i sin atferd, det være seg mot Israel eller andre stater, vil FN raskt kunne gjøre seg selv irrelevant i internasjonalt samarbeid.  FN har til tider vært et verdifullt forum for internasjonale avtaleforhandlinger, men noe mer har FN aldri vært og vil forhåpentlig heller aldri bli.  Den norske vrangforestillingen om FN som forpliktende verdensmyndighet og utenrikspolitisk overformynderi, har vært til skade for FNs anseelse og bør snarest forlates om vi ikke skal oppleve at organisasjonen utspiller sin betydning i fredelig samkvem mellom nasjonene.