Gjesteskribent

Nikki Haley er i ferd med å seile opp som en alvorlig utfordrer for vestlige land som kjører PLO/PA-sporett, slik Norge gjør. Ine Marie Eriksen Søreide beklager at USA trekker seg fra FNs Menneskerettsråd. Ikke noe tvisyn, ingen forståelse for at USA reagerer på hetsen mot Israel. Etterhvert vil denne linjen komme til å koste Norge.

Som vi tidligere har bemerket kan utbrudd av antisemittiske hendelser ha sesongvariasjoner hvor ferietiden er en av høysesongene.  Denne sommeren er intet unntak, og vi registrerer slik virksomhet fra øverst til nederst i samfunnet.  Regjeringen topper listen med sin eksklusive særbehandling av den jødiske staten i FN, tett fulgt av allmennkringkasteren NRK som uanfektet gjentar gamle løgner om Israel.  Nederst på rangstigen finner vi en iransk popartist som i likhet med MDG-islamisten Shoaib Sultan har skapt egenreklame i mediene med sitt skjendige og åpenlyst rasistiske angrep på jødene.

 Et fenomen vi ikke har sett mye av tidligere, er at det knapt er noen forskjell lenger på høyre- og venstresiden i norsk politikk, også når det gjelder usaklig og feilaktig kritikk av Israel.  Blant norske politikere har det nærmest gått automatikk i å reise grove og ubegrunnede anklager mot Israel.  Som vi har påpekt tidligere, er vi sikre på at dette skyldes påvirkning fra langvarig, usaklig og ensidig kritikk av Israel, formidlet av forutinntatte massemedier som synes å være kunnskapsfattige politikeres hovedkilde til internasjonal informasjon.

Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talskvinne, Anniken Huitfeldt, kunne like gjerne ha representert Utenriksdepartementet når hun med påfallende mangel på fakta og kunnskap angriper Israel med  anklager om krigsforbrytelser.  Motivet for hennes utbrudd kan ikke ha vært annet enn det resultatet hun oppnår: Å legge den jødiske staten åpen for forakt og boikott og holde antisemittiske stemninger levende i Norge.

 Dersom Huitfeldts angrep på Israel skal tolkes som et innlegg i den interne lederstriden i Arbeiderpartiet, bør man merke seg at hun politisk stiller på linje med ledelsen i LO som nå går inn for full boikott av Israel.  I fjor vedtok LO-kongressen å arbeide for kulturell, økonomisk og akademisk boikott av Israel, noe som på det tidspunktet møtte en viss motstand.  Nå som boikottvedtaket skal settes ut i livet, hører vi ikke lenger advarslene fra Arbeiderpartiets ledelse.  Nå samles kreftene om en politikk som samler og ikke skaper splittelse, og med en svekket Ap-ledelse er det ikke lenger rom for politisk uenighet med LO.

 Hvis målet for ledelsen i Arbeiderpartiet nå er å gjenoppbygge partiet som et regjeringsdyktig alternativ før tilbakegangen er blitt permanent, vil de nok kunne se seg tjent med, ikke bare å få Jens Stoltenberg tilbake som leder, noe som virker litt desperat, men også å gi betydelige innrømmelser til partiets grunnfjell, og i første rekke til LO.  Da kommer Arbeiderpartiet neppe utenom å måtte ta opp i seg store deler av LOs svært negative holdning til Israel, så som kravet om utvidet boikott av Israel og anerkjennelse av «staten Palestina.»  En slik dreining mot venstre vil også kunne tette lekkasjene av velgere til sosialistene i SV og kommunistene i Rødt, noe som har vært en følge av partiets svekkede lederskap dette året.

 Blant lyspunktene i mediebildet denne sommeren er USAs beslutning om å trekke seg fra FNs såkalte Menneskerettighetsråd, UNHRC.  Begrunnelsen fra FN-ambassadør Nikki Haley var bl.a. at denne forsamlingen, som Norge var et entusiastisk medlem av for ikke lenge siden, «er en hyklersk og selvopptatt organisasjon som gjør narr av menneskerettighetene.»  Bare i år har UNHCR vedtatt flere resolusjoner rettet mot Israel enn mot Nord-Korea, Iran og Syria sammenlagt.

 Siden 2007 har UNHCR hatt et fast punkt 7 på sin dagsorden: «Menneskerettssituasjonen i Palestina og andre okkuperte arabiske territorier,» som kun dreier seg om å anklage Israel for brudd på menneskerettighetene.  I dag ledes denne kampanjen mot det eneste landet i Midtøsten som tar menneskerettighetene på alvor, av land som Afghanistan, Saudi Arabia, Pakistan, Nord-Korea, Irak, Kongo og Venezuela.

 Israel er det eneste av FNs 193 medlemsland som har et eget fast punkt på dagsorden som gjør at forsamlingen i hver sesjon automatisk oppfordres til å dikte nye fiendtlige resolusjoner mot landet.  En slik særbehandling av det enkeltstående medlemslandet Israel, rammes helt klart av den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisme som blant annet omfatter det å anvende dobbeltmoral ved å kreve en atferd av Israel som ikke forventes eller kreves av noen annen demokratisk nasjon.  Både Regjeringen og opposisjonen er kjent med denne problemstillingen som også har vært debattert i Stortinget.  Men den debatten er glemt nå.

 Under den Arbeiderparti-ledete «rødgrønne» regjeringen var også Norge medlem av UNHCR og er fremdeles til stede som observatørstat.  Under Gaza-krigen i 2009, støttet Ap-regjeringen den famøse Goldstone-rapporten som ble vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd.  Den norske støtten ble ikke påvirket av at granskningskomiteens formann, Richard Goldstone, senere tok avstand fra sin egen rapport til UNHCR.  Norge har fastholdt det Israel-fiendtlige standpunktet i FN som daværende utenriksminister Gahr Støre var talsmann for.

Nå arbeider Regjeringen for på ny å skaffe Norge et ledig sete i FNs Sikkerhetsråd.  Om det skjer, vil det neppe spille særlig rolle for avstemningene der om den borgerlige regjeringen overlever valget i 2021.  Det mest spennende vil evt. bli om Norge vil stemme med eller imot sin alliansepartner USA i de uunngåelige resolusjonene som kommer til å rette nye anklager mot USAs allierte, Israel.

 Arbeiderpartiet har etterhvert fått en lang tradisjon for å stille seg på den ytterste venstresiden i sin kritikk av den jødiske staten.  Ingen andre nasjoner får slik dobbeltmoralsk oppmerksomhet og ensidig kritikk fra Arbeiderpartiets side som Israel, hverken her hjemme eller i FN.  Etter Gaza-krigen i 2009 påsto utenriksminister Gahr Støre at Israels systematiske ødeleggelser av sivile mål på Gazastripen framstår som klare brudd på folkeretten.  Han dokumenterte ikke sin påstand, men forsterket den ved å hevde at «de omfattende ødeleggelsene av fabrikker, drivhus og avlinger vitner om en systematisk strategi fra Israels side.»  Hvem er det som driver med «omfattende ødeleggelse av avlinger«?

 Det utenriksministeren med denne påstanden anklaget Israel for, var forbrytelser av en art som nazister, av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ble dømt til døden for å ha begått.  Til tross for at de falske anklagene mot Israel etter hvert ble tilbakevist, opprettholdt Støre sin grovt usaklige kritikk.  Vi ser derfor ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet, uansett hvem man måtte velge som leder, vil være i stand til å moderere norsk Midtøsten-politikk slik at de igjen som fredsmekler kan bistå en fredsprosess slik de gjorde det på 1990-tallet.

 Med den nåværende ledelsen i PLO som partiet pleier nære forbindelser med, ser vi heller ingen grunn til å tro at det i overskuelig fremtid vil kunne gjenoppstå noen fredsprosess i området.  For tiden synes det bare å være USAs president som øyner håp om fred der.  I Norge må vi forberede oss på mange nye år med utfall mot den jødiske staten som nærmest har blitt et munnhell hos enkelte Ap-ledere.

Denne atferden har ingenting med Midtøsten-politikk å gjøre, men tjener eventuelt til å slutte rekkene i partiet og holde levende den eldgamle tradisjonen.  Disse menneskene forstår rett og slett ikke at det er de selv som begår den forbrytelsen de anklager jødene for.  Slik var det også for 80 år siden, og det hjelper ikke i dag å kamuflere jødehatet som støtte til resolusjoner fra FNs Menneskerettighetsråd.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-

Les også