Nytt

Bildet: Woman’s March mot terror på Westminster Bridge søndag 26. mars. Det er vanskelig å få noe godt overblikk over hvor mange det er. Som man ser har mange av dem i forgrunnen slør. Telegraph rapporterer at flere av dem var ahmadiya-muslimer. Det samme så vi i Frankrike etter «henrettelsen» av pateren som forrettet messe: Da var det også ahmadiya-muslimer som deltok i markeringer i solidaritet med de kristne. Foto: Neil Hall/Reuters/Scanpix.

 

Slik man kan oppsummere den norske elitens reaksjon på fenomenet islam: Man fortaper seg i debatt om niqab, og glemmer hva den symboliserer. Man liker ikke niqab og setter den opp mot «tillit og fellesskap», definisjonen av den reduseres til et spørsmål om smak og riktig tone. «Vi gjør ikke sånn her».

Men hvis Islamsk Råd Norges tilsettelse var en bevisst provokasjon, kanskje de visste hva de gjorde? Typisk nok omtaler man provokasjonen som en rampestrek og frekkhet, ikke en overlagt handling.

Kanskje Rådet vet utmerket godt hva det gjør: Den frir til alle som har islamistiske sympatier, og satser på at de andre muslimene blir skremt til taushet.

Kanskje Rådet vet at ord som «tillit og samhold» bare er ord. Kanskje det ikke anerkjenner at det er noe samhold mellom et ateistisk Norge og et troende muslimsk? Kanskje det ønsker å teste farvannet? Bærer båten?

Sannsynligvis gjør den det. Truslene om å melde seg ut av IRN og/eller frata dem statsmidler, er trolig bare tomme, bortsett fra bosnierne. De andre blir værende, og dermed blir det vanskelig for regjeringen å gjøre noe.

Myndighetene i alle vesteuropeiske land har malt seg selv inn i et hjørne. De har godtatt at «brobygging» skjer på muslimenes premisser. Når disse går i islamistisk retning, får vesteuropeere problemer, men i stedet for slå på bremsene, forsøker de å gjøre det til et PR-problem: Forstår ikke IRN at det skader sitt eget omdømme? «Vi må hjelpe dem».

Denne blanding av underlegenhet og paternalisme har vært tema i lang tid, og den provoserer muslimer. Når selv en fellow traveller som Åsne Seierstad får kritikk for å være islam-fiendtlig, forstår man hvor stor avstanden er. Gir det da mening å snakke om brobygging?

Uansett hvor mye det offisielle Norge anstrenger seg, vil det alltid komme til kort.

«Hjelperne» forsøker hele tiden å bevise hvor langt man vil strekke seg. Alltid litt til. Da vil ting bli bedre.

Cecilie Hamnes Karlsen, seniorrådgiver i Kompetanse Norge, klager i dag i Aftenposten over at høye språkkrav diskriminerer. Merk ordbruken: Det begås urett mot dem.

Hun klager over at det innføres språkkrav som ekskluderer innvandrere, slik at de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Hennes svar ligger innbakt i overtittelen: Trenger en taxisjåfør å kunne skrive norske, argumenterende tekster på pre-akademisk nivå?

At språkkravene til innvandrere er så differensierte, kommer nok som en overraskelse på de fleste. Hamnes Karlsen har åpenbart et motiv for sin argumentasjon: Hun vil ha flest mulig inn i arbeidslivet. Men hvis hun er seniorrådgiver, burde hun vite at det er en grunn til kravene: Man skal ikke ha beveget seg mye rundt i det nye Norge for å erfare at språkproblemer hindrer kommunikasjon, og får konsekvenser fra irritasjon til alvorlige følger. Hamnes Karlsen sier ikke noe om at samfunnet har krav som kolliderer med innvandrernes: De vil inn, men «vi», samfunnet vil ha taxisjåfører som finner veien, barnehave­assistenter som kan snakke norsk og lese norsk. I teorien trenger ikke en renholds­arbeider snakke norsk, men i praksis bør de det.

Norske medier unngår å rapportere fra førstelinjen, og når graverende saker dukker opp, unngår de å sette dem i sammenheng: Som da en hjemmehjelp hadde vasket sårene på en pasient i samme vann som var blitt brukt til å vaske avføring. Hvordan er det mulig? spør folk seg, og spekulerer på sosiale medier om hvem som gjør sånt. Offentlig etat går i dekning.

Vi registrerer at det altfor ofte er vikarer for hjemme­syke­pleiere, slik at en gammel mann får besøk av en assistent som tar feil av adressen, og tvinger på ham medisiner han blir syk av. Disse historiene handler om noe mer enn grove personlige feil. De handler om en senkning av kvalitetskrav, og det er nettopp for å gi flere sjansen.

Men det skriver ikke Hamnes Carlsen noe om. Eller Aftenposten.

Denne talemåten av omskrivninger og utelatelser går igjen på alt som handler om islam og de negative sidene ved det nye Norge: Når noe skjer for «åpen skjerm», sier man at det er noen uskikkelige muslimer som ikke har forstått hvilket århundre de lever i, som VG skriver på lederplass. VG føler seg kallet til å svinge pisken over Islamsk Råd, men det er tamt og rammer på siden:

Vi trenger knapt å gjenta alle argumenter som kan anføres mot bruk av nikab, det er en barbarisk ide å skulle skjule kvinner fra menns åsyn, det signaliserer den totale mangel på høflighet og åpenhet og ikke ville møte sine omgivelser med et åpent ansikt, det er et ytterligere bidrag til den anonymisering av offentligheten som dessverre har vært et trekk hos sekteriske grupper de siste årene.

Men islamisme handler da ikke om høflighet? Det handler om ideologi. Men den vil ikke VG snakke om. Da ville de måtte forholde seg til islam som religion, og det vil de ikke. Det er noe islamofobe gjør.

Dette begrepet er ved å få innpass i Vesten, og liberale og sosialister bruker det til å piske både salafister og høyrefløyen: Muslimene må oppføre seg, og ikke gi de islamofobe gode kort på hånden.

Stikktittel på Aps Jan Bøhler innlegg i Aftenposten greier å slå flere fluer i ett smekk: Ansette en med niqab til å jobbe med kommunikasjon? Jeg trodde først det måtte være «fake news» fra islamofobe.

Å være fundamentalt kritisk til islam betraktes nå som en diagnose i Vest-Europa, med betegnelsen islamofobi.

Men underskjørtene til Bøhler stikker litt for tydelig frem: Som den gjør når Daily Telegraph skal kommunisere meldingen til den hijab-kledte kvinnen som ble fotografert passerende ofre for terroren sist onsdag. De velger tittelen: Muslim woman on bridge during Westminster attack speaks out after becoming target of Islamophobes

Det var vel flere enn islamhatere som reagerte? I stedet for å nyansere oppfatningene – hvorav noen kan være berettigede – kvinnens melding er ikke helt overbevisende – velger de å klasse alt som «islamofobe».

Bøhler og Telegraph velger the easy way out. De tar den letteste veien: Blame-game, og det går bare én vei.

Bøhler, Telegraph og de norske mediene spiller ball i hatt med «integrerte» muslimer, som sier at de er lei av hele tiden å møte forventningen om å ta avstand fra terror. Som en dansk muslim Ehad A skriver i Ekstrabladet:

“- Naturligvis tager jeg på det kraftigste afstand fra terrorhandlinger. Men jeg nægter at tage speciel afstand fra det som muslim, og dermed accepterer den yderste højrefløjs præmis om, at islam implicit er skyld i terroren.

– Når man forventer, at muslimer hver og en skal tage afstand, ligger der implicit en anklage om, at hvis man ikke tager afstand, så accepterer man terroristernes handlinger.”

Nettopp. Dette er opplysende: Hvis man aksepterer at islam er skyld i terroren, løper man den ytre høyrefløyens ærend. Her klarer en dansk muslim å snu terroren til et utpresnings­middel mot sentrum: Hvis de mumler om at religionen har skyld, er de høyreekstreme.

Denne argumentasjonen har mediene og politikerne selv lagt opp til. Muslimene er blitt integrerte nok til at de har lært seg spillets regler. Akkurat som Mehtab Afsar sier at det å nekte den best kvalifiserte ansettelse bare fordi hun bar niqab, ville vært diskriminering.

Muslimene vender det sekulære-liberale samfunns verdier og prinsipper mot dem selv. Hverken Jan Bøhler, Åsne Seierstad, Aftenposten eller VG tør å call their bluff, dvs. avsløre dem, stikke hull på argumentene. De har sydd seg selv inne i en argumentasjon som gjør det umulig.

Åsne Seierstad var på danske Deadline nylig, der hun sa at hijab var helt uproblematisk. Det var en del av bybildet og arbeidslivet. No problem.

Hvis man har en så dårlig innsikt i hva det dreier seg om, og det gjelder de fleste journalister, kan man ikke bli overrasket over om noen forsøker å rundspille en.

Det er det som er i ferd med å skje nå. Responsen på Westminster-terroren ble tydelig kjørt i stramme tøyler: Man skulle ikke si noe som kunne utløse press eller ubehag for Storbritannias muslimske befolkning.

Vi er ikke langt fra den dag hvor det er de som skal dekke terroren som må passe seg.

De store mediene gjør det allerede.