Kommentar

Cole Thomas: The Course of Empire – Destruction. (1836)

Nederlandske velgere har talt: De valgte mer EU, globalisme, flerkultur og elitestyring, og dermed ytterligere islamisering på kjøpet. Riktignok har valget desimert arbeiderpartiet og svekket globalistene, men samtidig kan den sunne, folkelige protestbevegelsen mot antidemokratisk elite-politikk ha mistet fart. Det vil koste Nederland svært dyrt, for som alle land i Europa er Nederland i et race mellom to veldig forskjellige konkurrenter – og den ene oppfører seg nøyaktig som juksemakeren Lance Armstrong.

Et politisk sykkelritt om sjel og fremtid.

Velgerne ser ikke ut til å forstå at Nederland er på full fart i samme løypa som Sverige og Frankrike: Med naiv optimisme tror de politikken som har vært ført de siste 10-20 årene fører til stabilitet, velstand og berikelse, slik at Nederland fortsatt vil være Nederland om 50 år. Foreløpig har det riktignok ikke gått så bra, men snart vil dette (på uforklart, magisk vis) snu, og flerkultur vil begynne å fungere. Det henger ikke på greip, og all fornuft og empiri taler imot denne ubegrunnede optimismen:

Millioner av afrikanere kommer ikke plutselig til å si «nei, nå er det jammenmeg nok av oss i Europa», så Siem Pilot endelig kan pelle seg hjem. SaudiArabias geistlighet kommer aldri til å si «Det er ikke riktig av oss å finansiere flere moskeer i Europa nå.» Og ingen muslimer vil si «Nei, nå er det jaggumeg nok islam her i nabolaget! Heretter skal jeg motarbeide islam.» (Eller hva sier du Hadia Tajik?) Situasjonen er som den er, og Nederland har havnet i samme rotterace som Sverige og mange andre euroland: To deltagere konkurrerer om retten til å definere fremtiden, og bare en av dem kan vinne. La meg presentere disse deltagerne:

Deltager 1: Demokratiet med sine sekulære lover

Deltager 2: Islamiseringen med sine sharialover

Islamismen er ikke på lag med noen.

Mange tror at Europa bare er inne i den samme, gamle knivingen mellom høyre- og venstresiden som før. Dagens situasjon er imidlertid noe helt nytt: Venstresiden og globalistene er begge en del av demokratiet. (Well…sort of). I banen ved siden av står Deltager 2, som kommer fra en helt annen kultur, og har en svært u-europeisk form for sportsånd: Uten at noen forsto hva som skjedde, har islamismen tjuvstartet rittet om samfunnshegemoniet, og innledet en langspurt mot seier. Globalistene står igjen og koper, og skjønner fortsatt ikke at løpet er i gang.

Islamismen er en luring: Den utnytter globalistenes dysfunksjonelle idé om at vi alle er på samme lag. Den «gode» (men akk så dumme) eliten tror islam vil dele makten og æren med dem, bare man åpner sine hjerter og gir bort varme klemmer. De tror islam er like europeisk som dem selv, og derfor deler målsettingen om «flerkultur», integrering, og kumbaya. Fundamentet for dette, er en totalt ubegrunnet tro på at «alle kulturer er likeverdige, og alle vil det samme». Det er nøyaktig like feil som det er farlig, og det gir islamismen en kjempefordel.

Politikkens svar på Lance Armstrong

Islamismen utgjør et alternativt politisk samfunnssystem som ikke tåler konkurrenter eller kritikere. Og denne shariadrevne ideologien bruker alle skitne triks for å vinne, inklusive terror, bløff, løgn, forkledning, bestikkelser, trygdemisbruk, press, diplomati, penger, bakvaskelse, folkevandring, familiegjenforening, ankesaker, advokater, fødselsrate, tvangsekteskap, tårer, smil, lokkemidler, vennskap, mobbing, trusler og drap. Ingenting er for drøyt, og alt er godkjent av Allah og hans perfekte sendebud. Islamismen kommer aldri til å gi seg, og stirrer alltid smilende i kamra og sier «I‘m clean!». Flertallet tror på det, for kan et slikt vennlig ansikt lyve?

Vel… man kan alltids studere Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar på Dagsrevyen når han skal forklare hvor utrolig vestlige og inkluderende de er i ansettelsen av niqab-klovnen Leyla Hasic som «brobygger», og forsikrer at en ateist like gjerne kunne fått jobben. Han har visst bløffet mange så lenge, at han han tror kan bløffe alle hele tiden. Men skal man virkelig få hamret inn hva løgn ser ut som, bør man se dokumentarfilmen «Cycling‘s Greatest Fraud: Lance Armstrong». (Se link) Her er det veldig mye å lære, for de som vil lære.

Demokratiet: En traust, ærlig hjelperytter.

Demokratiet er dessverre en litt treig og traust type i dette rittet om fremtiden. Han har ikke det store, sjarmerende smilet. Han er en hjelperytter som ingen egentlig elsker, som aldri vinner fordi han jobber for laget. Dessuten blir han stadig beskyldt for å være rasist. Det er vanskelig å få entusiasme rundt denslags. Buuh!

Mens demokratiet og Europas stolte sekulære og kulturelle arv er under kjølig og konstant kritikk, og får lite støtte av det som burde være støtteapparatet, så hylles islam som «fredens religion» og «berikende». Å være betenkt rundt dette, er å være ond. De som beskylder islam for å være en antidemokratisk juksemaker, behandles faktisk nøyaktig som de som beskyldte Lance Armstrong for doping: «Han sier jo at han er ren, så hvorfor er du så slem» sier de lettlurte indignert. For oss som fortsatt tenker, er dette svært tankevekkende.

De som heier på islamiseringen i dette kappløpet, mener at Deltager 2 er hevet over mistanke. Bare rent mel i posen der, og folk som sier noe annet er «hatere». Det er litt typisk europeere å være så godtroende, for vi lever (eller levde) i en tillitskultur: Løgn er både forvirrende og æreløst. Det er noe barn driver med, og derfor kom Armstrongs svik som en bombe – for deretter å bli glemt så fort som mulig. Det satte nemlig altfor mange «høye herrer» i dyp forlegenhet, og derfor måtte fadesen under teppet så fort som mulig. Armstrongs væremåte undergraver hele fundamentet vårt, og bryter med normal adferd. Men det virker.

Løgnkultur møter naivisme

I dokumentaren ser Lance Armstrong rett i kamera og lyver så det renner, men det vises ikke på ham. Uansett hvor mye vi studerer ansiktet hans, så ser det ikke ut som om han lyver. Ingenting avslører ham, og han virker 100% ærlig og troverdig – men han juger altså så det renner. Dette gjør oss urolige og forvirret. Vi klarer ikke forholde oss til løgnkultur og skjulte agendaer av dette kaliberet – og nettopp derfor VIL vi tro ham. Det MÅ være sant. For dyktige løgnere er Europa et festbord.

Dette er nøkkelen til islamiseringens suksess i Europa: Den er drevet av hykleri og løgn på den ene siden, kombinert med total naivisme på den andre siden, og et inderlig ønske om å tro på det som blir sagt. Vi ønsker at islamismens løgner skal være sanne. Sånt oppmuntrer bare til mer løgn. Islamismen er dessuten dopet av skyhøy innvandring fra muslimske land. Derfor står Europa igjen som en lettlurt taper, akkurat som alle gjorde rundt Lance Armstrong.

Demokratiet har alle imot seg.

Den gamle greker‘n vår er i skikkelig krise, og sakker bakut. Melkesyra bygger seg opp. I denne situasjonen har nederlandske velgere altså valgt å bue og spytte på sin egen deltager. Heia Lance Armstrong! Hvordan i alle dager skal demokrati, frihet og fred vinne under sånne omstendigheter? Islamismen gliser i skjegget og tråkker i vei, godt hjulpet frem av EU, globalisme, flerkultur og elitestyring. Seieren er i sikte! Hvem skal stikke kjepper i hjulene nå? Bare ett parti vil påta seg den jobben i Nederland, og de blir mobbet for å  «mistenkeliggjøre» andre. Akkurat den samme beskyldningen som kritikerne av Lance Armstrong måtte leve med i årevis… helt til sannheten gikk opp for alle.

Vet ikke velgerne at dette er et kappløp om fremtiden?

PK-Media og globalistene har i stor grad sørget for å villede publikum, ved å hevde at det ikke finnes noen konkurranse mellom islam og demokrati: Islam vil alle vel, alle er venner, og alle følger god sportsånd, ikke sant? Snart stiller vil alle sammen på et nytt og bedre lag, preget av flerkultur og harmoni. Det er ingen grunn til å være mistenksom, for tenk hvor stigmatiserende det er! Se hvor lei seg alle blir! Tenk hvordan dette føles for Lance og hans «Livestrong» bevegelse, og alle barna som går med gule armbånd! Ja tenk det…  Men det var altså ikke vår feil. Det var løgnerens feil.

Og mens stormedia diskuterer om denne regnbue-drømmen er lov å diskutere, har islam tatt en frekk Armstrong, og gjort det islam alltid gjør under radaren: Islamiseringen har fått ei skikkelig luke, og alle funderer på om dette er et brudd som bør tas på alvor? Demokratiet ble lurt, og beina går som stempler der fremme hos juksemakeren. Det gjelder å sprinte på mens andre bare fomler. Kan islamismen vinne? Javisst. De har vunnet både i Iran, Pakistan og en haug andre land. Nå vil han bli mester i Tyrkia, Nederland, Sverige og Tyskland.

Stakkars Demokratiet. Hvem heier på ham? Ikke nederlandske velgere hvertfall. Og snart er det valg i Frankrike.

Linker

Mest lest

Den franske tragedie