Sakset/Fra hofta

Bildet: Bildet fra Rinkeby dagen derpå, tirsdag 21. februar, snakker høyere enn noe annet. Foto: TT/Reuters/Scanpix.

VG gir seg ikke: «Svenskenes innvandringspolitikk er uinteressant når vi snakker om Donald Trumps uttalelser om Sverige», påstås det på avisens lederplass i dag. «Det denne saken egentlig handler om», mener VG, «er hvordan den amerikanske presidenten forholder seg til fakta.»

Man kan egentlig bare ønske avisen lykke til, for VGs lesere er antakelig smartere enn dette, og kanskje er de også drittlei alle bortforklaringer og alternative fakta som møter dem i forbindelse med pressens egne forsøk på å holde liv i det multikulturelle prosjektet. Uansett om Trump kommer dem til unnsetning med sine merkelige uttalelser eller ikke.

For det var Sverige som ble trukket frem som eksempel på hvor galt det kan gå når man kombinerer ideologien multikulturalisme med masseinnvandring fra områder utenfor den vestlige kulturkrets. Trump var upresis, men mente å vise til et tv-innslag av Ami Horowitz, som ble sendt på den amerikanske kanalen Fox News, og som handlet om Sveriges innvandringsproblemer. Dette vet også VGs lederskribent, for VG har ved flere anledninger skrevet om forklaringen som ble gitt.

Likevel unnlater lederartikkelen å nevne dette vesentlige faktum. Ikke spesielt troverdig det heller, kanskje, fra en aktør som er meget opptatt av at alle andre gjengir saker korrekt? Avisen ønsker at vi i stedet for nabolandet Sverige konsentrerer oss om Trumps mangelfulle presisjon:

Enkelte forsvarer Donald Trumps uttalelser om Sverige med at han har rett, fordi svenskene har problemer. Nei, han har ikke rett. Det skjedde ikke noe i Sverige kvelden før han holdt sin tale. Det han sa, var feil. Fake news, fra en amerikansk president. Vi venter mer av lederen for verdens eneste gjenværende supermakt. Eller – vi pleide å gjøre det. Slik er det ikke lenger. Det er alvorlig. Og skremmende.

Et problem med VGs prioritering er den ekstremt dårlige timingen. Vi har nemlig akkurat fått høre om nye, voldsomme innvandreropptøyer i Stockholms-området, der blant annet en fotograf fra Dagens Nyheter ble mishandlet og det ble avfyrt skarpe skudd fra politiet.

Mens tegnene peker i retning av at den svenske staten svikter en helt grunnleggende oppgave – plikten å ivareta den interne sikkerheten, med vold om nødvendig – velger VG å gjøre et prinsipp til hovedsak. Som Henri Bergson påpeker i sin bok om latteren, blir denne formen for rigiditet raskt til en latterlig affære. Han illustrerer poenget med en historie om franske myndigheter som plukker opp engelske overlevende i kanalen etter et skipsforlis, og som er mest opptatt av om de overlevende har noe å fortolle. VG hadde gjort sak på muligheten for avgiftsunndragelse.<

En tilsvarende distraksjonsøvelse finner vi i sakens gjengivelse på engelsk Wikipedia. Også der er man opptatt av at Sveriges problemer egentlig handler om at innslaget til Ami Horowitz er «fullt av faktafeil»:

Horowitz came to prominence in February 2017 when President Donald Trump appeared to suggest that there had been an increase of violence in Sweden committed by refugees, on the basis of a February 17, 2017 Horowitz interview on Fox News. In that interview, Horowitz made numerous assertions about Sweden, which have been deemed false or unsubstantiated by the Swedish authorities, criminologists and a wide range of news organizations and fact-checkers.

En av kildene til avsnittet over er den lattervekkende faktasjekken til Aftonbladet. Den hevder selv å kunne påvise mange feil, men i forsøket på å så tvil om budbringerens journalistiske integritet, bekreftes egentlig bare det problemet som Horowitz adresserer. Her kan vi for eksempel lese at ankomsten til 163000 «flyktninger» ikke gjaldt 2016, men 2015, at antallet av 2016-flyktninger man hadde klart å få i arbeid ikke var 500, men bare 494, og at det ikke er mulig å si om innvandrere står bak økningen i kriminaliteten i Sverige – fordi svenskene ikke fører kriminalitetsstatistikk basert på etnisitet.

Mediene nyter en svært privilegert posisjon i offentligheten. Et mer alvorlig problem med prioriteringen enn dårlig timing, er det at både VG og Aftonbladet flytter oppmerksomheten fra det vesentlige til det uvesentlige. Avisenes fakta-fiksering når det gjelder egne meningsmotstandere fungerer dermed som en effektiv avledningsmanøver. Kan hende har den også mer til felles med desinformasjonens domene, enn med en opplyst felles offentlighet.