Kommentar

Det er utenkelig at Jyllands-Postens leder fra 11.1.2017 kunne stått på trykk i en norsk papiravis. Den er så brutalt ærlig at den umiddelbart ville vekke svovelpredikantene til en ny rundebordskonferanse om rasisme, fremmedfiendtlighet og den manglende humanisme som nå har funnet veien fra nettets aller mørkeste avkroker og inn i hovedstadsavisenes opplyste redaksjonslokaler. Bare overskriften kan få en anstendig mann til å dåne:

Afviste asylsøgere har intet at gøre i Europa. Tiden arbejder for lykkeriddere.

Lederartikkelen handler om terroristen fra julemarkedet i Berlin. At det er den usminkede versjonen, forstår vi tidlig:

De er dem, som ingen vil lege med. Men de er blevet Europas lod. Tørre tal viser, at mere end halvdelen, faktisk tæt på to tredjedele af de afviste asylsøgere, ikke sendes hjem. De bliver i Europa, ofte forsvinder de også i Europa.

Som vi vet er det mye enklere å skrive selvfølgeligheter som at «gode ledere samler folk med ord». Eller å støtte migranters rett til å lyve om alderen sin for norske myndigheter. Slikt holder også det antirasistiske presteskapet fra å blande seg inn. Dessuten har de norske avisene lært av sine tidligere feil. Ta de brysomme kommentarfeltene som eksempel. Ettersom disse ble stadig vanskeligere å moderere, tok man simpelthen og fjernet dem.

Bort med alt som er vondt og vanskelig, og så kan vi fortsette å late som om «postfaktasamfunnet» er et større politisk problem enn digresjoner og uvesentligheter.

Pirker ikke

Jyllands-Postens leder pirker derimot ikke i overflaten. Den går rett til kjernen av problemet gjennom sin gjengivelse av forhistorien til den unge tunisier Anis Amri, som ankom Italia i 2011, mens norske fredsforskere fortsatt frydet seg over den arabiske våren.

Her er det kjemisk fritt for antydninger om strukturell rasisme, manglende inkludering eller utenforskap. I stedet fortelles en historie som kunne kvalifisert til et avsnitt eller to i Peter Wessel Zapffes fine avhandling «Om det tragiske».

Filosofen Zapffe så nemlig ulike typer av over-utrustning som en grunnleggende bestanddel for et typisk tragisk forløp. I litteraturen er det hestehandleren Michael Kohlhaas’ utpregede gode rettferdighetssans som til slutt bringer ham til skafottet. Fra dyreverdenen eksemplifiseres den samme over-utrustning ved den irske kjempehjorten, som etter fossile funn å bedømme, utviklet en så massiv hornpryd at den til slutt bukket under for vekten.

irsk-kjempehjort

Irsk kjempehjort (Megaloceros giganteus). Postkort etter et maleri av Charles R. Knight. Hjorten var omtrent to meter høy, men med et gevir på 3,5 meter. Historien ville ha det til at geviret ble så stort at dyret knapt kunne bevege seg og hadde vansker både med å forsvare seg og ta til seg næring. Ikke helt ulikt deler av dagens politiske system i Europa.

 

I Jyllands-Postens lederartikkel blir det europeiske politiske system til hjorten med det flotte geviret. Det er blitt så humanistisk at det bærer i seg kimen til sitt eget nederlag. Her leser vi om «flyktningen» som løy om at han var mindreårig, som viste seg å være notorisk kriminell, som ble idømt fire års fengsel for overgrep og brannstiftelse. Amri fikk også avslag på sin asylsøknad, men italienerne kunne ikke gjøre annet enn å la ham utnytte den merkelianske gjestfrihet nøyaktig som han selv ville. Fordi det gode og rettferdige «systemet» de hadde bundet seg til ikke tillot dem annet:

I stedet for at rejse sydpå tog Anis Amri nordpå. Før jul begik han i Berlin et terrorangreb, som kostede 12 mennesker livet. Tyske medier har siden afdækket hans videre færd. Hans rejserute viser, at han uhindret kunne krydse grænsen til Holland, fortsætte til Belgien og rejse videre gennem Frankrig, inden han nåede Italien. Der sluttede rejsen. Ikke fordi den samlede europæiske politistyrke var i hælene på ham, men fordi to unge betjente nærmest ved et tilfælde stødte på ham en sen nattetime på en plads i en forstad til Milano og forlangte identifikation.

Samfunnskontrakten

Jyllands-Posten peker på to vesentlige forhold som åpenbarer seg når vi titter nærere på terroristen Amris europeiske år. Det første er at politikerne ikke makter å sikre sine egne borgenes sikkerhet innenfor dagens humanistiske system. Det andre er at denne mangelen henger sammen med flyktningsituasjonen.

I den gjensidige forpliktelsen som sikrer staten lojalitet fra sine borgere er det ikke borgerne, men staten som svikter på et helt sentralt punkt: Den har ikke kontroll, verken på Europas ytre eller indre grenser. Politikerne sier de har det, men historien om Amri vitner om det motsatte. Ideologier som globalisme og anti-nasjonalisme er det som har endret realiteten bak den nevnte «samfunnskontrakten». Det fortvilte er at dette knapt har blitt problematisert i norsk offentlighet. Avisenes manglende interesse for problemet kan vanskelig forklares på noen annen måte enn at avisene selv har endt opp som talerør for de samme ideologiene. De skryter fortsatt av den irske hjortens store og flotte gevir, selv om de for lengst har oppdaget at dyret sliter med å stå oppreist.

En annen sak er at jo mindre man vet om de nyankomne, desto mer legger politiske og juridiske ordninger til rette for typer som Anis Amri, det vil si som ikke er interesserte i å følge spillereglene på noen måte. I åpenhetens, rettferdighetens og humanismens navn:

 Rundt omkring i Europa sidder tusinder af strandede mennesker, som har fået afslag på asyl, men som ikke kan sendes hjem. Ifølge en rapport fra Europa-Kommissionen er et af hovedproblemerne, at det er vanskeligt at skaffe legitimationsbeviser. Erfaringen er, at når passet er væk, så kan myndighederne i oprindelseslandet læne sig mageligt tilbage og lade tiden gå. Mulighederne for at tilbageholde de afviste med tvang er begrænsede, og der er en øvre grænse for, hvor længe de må frihedsberøves, hvis særlige forhold ikke taler for det. Tiden arbejder for lykkeridderne, som med nogen tålmodighed kan se frem til at skabe sig en form for tilværelse i Europa. Tilfældet Anis Amri viser videre, at nogle kynisk venter på muligheden for at slå til i et terrorangreb.

Denne dagsorden må og skal Europas politikere forholde seg til, krever Jyllands-Posten.

Så enkelt, men for norsk presse likevel så vanskelig. For da må avisredaksjonene både erkjenne liberalismens krise, samt innrømme at vi trenger virkemidler som gjør at vi ikke strever i åtte år med å utvise voldsdømte lykkejegere – selv om vårt nye presteskap tuter om at det vil gå på «anstendigheten» løs og ende med fortapelse.

 

Jyllands-Posten leder 11.1.2017, Afviste asylsøgere har intet at gøre i Europa