epler

Den britiske avisen The Guardian er i harnisk over den fryktelige måten de mindreårige asylsøkerne fra Calais blir behandlet på i Frankrike etter at man har fjernet The Jungle. De er blitt sendt til ulike mottakssentre i landet, og disse omtales av The Guardian som antatt sikre «welcome centres». Men det ender ikke der. Det hele er en tragisk historie om utnyttelse av barns arbeidskraft.

Child refugees sent from the demolished Calais “jungle” to supposedly safe welcome centres across France claim they have been pressed into forced labour.

Og hva består så den påtvungne jobben i? Jo, i å plukke epler. Ikke hele dagen under stekende sol i filler og uten vann og pauser, men fire kilo om dagen. Det er rundt 25 epler per epleplukker. En fryktelig stor og tung jobb. Man rekker nesten ikke å sjekke Facebook hvert tiende minutt.

Epleplukkingen er omtrent som å be ungene om å klippe gresset uten at de får noe annet enn «takk for hjelpen», etter min mening. For kost og losji er de allerede garantert, selv om ikke alle liker maten. Og så er det kjedelig der. En av de utnyttede barna sier til journalisten fra The Guardian:

ANNONSE

“I am not happy staying in this accommodation, please, please take us out of here to the UK. We have no proper food, clothes and I am bored here. If the situation continues like this, I may go somewhere else.”

Utvilsomt en representant for de mest nødstilte i denne verden full av krig og fattigdom. De gode i Storbritannia vil gjerne ta inn flere av tenåringsguttene som befinner seg i Frankrike uten deres rørende omsorg. Franskmenn er ikke til å stole på, de er bare ute etter gratis slavearbeid!

I Østerrike tenker man i de samme farlige franske banene: at folk har godt av å gjøre litt nytte for seg. Utenriksminister Sebastian Kurz sa nylig at også han vil kunne sette asylanter som ikke finner jobb til å gjøre «samfunnsnyttig arbeid». Vi snakker vel om å feie gater og rake løv i parkene her. Og det er jevngodt med de groveste menneskerettsbrudd, skulle jeg tro. Slike arbeidsoppgaver kan jo sementere oppfatningen om innvandrere som annenrangs mennesker blant globalistene.

De burde naturligvis gis egne, godt betalte jobber i et eget offentlig råd eller departement. Noe i retning av Supperådet (som hadde 500 ansatte, om jeg ikke husker feil). Vi kan jo kalle det Verdensrådet, slik at det får en litt global klang og slik at ingen føler seg utenfor. Fulle pensjonsrettigheter fra første dag.

Søknad leveres på eget språk – for mangfoldets skyld.

The Guardian

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629