trump-komet-minerva-logo

Forsiden av Der Spiegel lørdag 12. november viser en Trump-lignende komet cirka femten ganger større enn Jorden som er i ferd med å sluke vår planet. Riktig så galt er det vel ikke, men kanskje det oppleves slik hos Minerva (og i mediene forøvrig).

 

Jeg har gått og ventet på den første Minerva-artikkelen som skulle kommentere valget i USA.

At det ikke ble Jan Arild Snoen som først tok ordet, var egentlig ingen overraskelse. Før valget brukte han krefter på å produsere artikler der han vekselvis advarte mot- og forsøkte å overbevise om at Trump i realiteten var sjanseløs.

Nesten like usannsynlig var det at Eirik Løkke skulle avbryte stillheten, for han hadde avsluttet valgkampanjen for Hillary med det som fremsto som en ren kjærlighetserklæring. Med den liggende i nattbordskuffen var det sannsynlig at også han trengte en liten pause fra amerikansk politikk.

ANNONSE

Like sikkert var det at arvtakerne i salige Lars Roar Langslets «konservative» kvartalstidsskrift ikke kunne forbli tause når først en konservativ president hadde tatt makten i USA. I artikkelen Etter sjokket forteller kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen om granaten som detonerte i Minerva-redaksjonens ekkokammer natt til 9. november. Smellet fikk konsekvenser:

Først Brexit, nå dette. Etter det andre politiske sjokket på under et år, har jeg, som så mange andre, latt følelsen av villrede ta overhånd de siste dagene. At det går noen dager før man klarer å tenke fremover etter en slik hendelse, får være helt greit

Som Tunisias tidligere leder Ben Ali var opptatt av da revolusjonen var et faktum, mener også Larsen at det nå gjelder å se fremover, ikke bakover. Men er det ikke et litt merkelig ønske for fremtiden som Minervas kulturredaktør gir utrykk for? For henne synes håpet å bestå i at den hvite mannen dør ut, slik at en ny og bedre type mennesker kan overta:

Som vi vet, består den gruppen som – ved å stemme på Trump – har tatt avstand fra et åpent og liberalt samfunn, av en overvekt av mannlige, hvite og aldrende velgere.

Dette er grupper som krymper for hver dag som går – både i relativ makt og i antall.

De er døende, bokstavelig talt.

Holdningene blant de unge (hvor flertallet stemte på Hillary) viser at tiden – og med det fremtiden – er på lag med liberale verdier og åpne samfunn.

En gjennomført god verden avhenger altså av den hvite manns undergang. Fremtiden skal bygges på andre folkegrupper.

Kulturredaktør Larsens drøm er ikke så veldig original. Den er egentlig bare en variant av den gamle anti-imperialistiske drømmen om Vestens undergang som betingelse for at nye sivilisasjoner skal få utvikle seg.

Moralen her kan nok også diskuteres.

Det er for eksempel sjelden å se rasisme, i begrepets rette forstand, komme så eksplisitt til uttrykk som i Larsens artikkel. Den moralske bristen ligger i hudfargen så og si. Man tar ganske enkelt utgangpunkt i at den hvite mann sprer sorg og ruin over alt hvor han setter sin fot, som filosofen Pascal Bruckner skriver i Botferdighetens tyranni: «For ham er det å eksistere først og fremst å be om unnskyldning.»

Denne rasismen er usynlig for alle anti-rasistene som tråkker ned regjeringskorridorer, og som hvert år overfører skattepenger til kampen mot vår tids arvesynd.

De som har fordypet seg i Frantz Fanon og hans disipler, og som går rundt og innbiller seg at rasisme er noe som bare rammer svarte mennesker, andre minoriteter eller fremmede kulturer. Videoklipp av svarte menn som denger løs på en av disse hvite og aldrende Trump-velgerne, vekker ikke de samme følelsene i oss som det hadde gjort om mannen som fikk juling var svart. Da hadde videoen passet til bildet av den hvite mann som undertrykker, og den hadde gått non-stop i NRKs og TV2s nyhetssendinger. Derfor kommer det heller ikke til å bli noe spørsmål på Dagsnytt 18 om også liberalismen har potensial til å ende opp som en form for ideologisk ekstremisme.

Larsen forteller oss at det er lov å håpe. Selv håper jeg at sjokket legger seg i Minervas redaksjon, og at de tar en runde med seg selv der man spør seg om det virker spesielt demokratisk, borgerlig og/eller konservativt å la politiske mål avhenge av at bestemte folkegrupper dør ut. For øvrig håper jeg at Minerva, i sine omtaler av seg selv, snart bytter ut «konservativ» med «istisk» etter liberal-, og derved unngår å gjøre altfor stor skam på sin konservative grunnlegger i fremtiden.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629