Demokratene har vunnet i Senatet, og venstrevridde aktivister i samtlige mediehus i Norge feirer seieren. De er ikke i takt med mannen og kvinnen i gata i hverken Norge eller USA, men bryr seg ikke om dét.

«En seier for demokratiet», forteller de oss, mens de sitter i sine komfortable omgivelser på Marienlyst og andre plasser og vet at etter endt arbeidsdag kan de kjøre hjem i sin Tesla Model 3 eller Audi til sine flotte boliger og ta seg et velfortjent glass med utsøkt vin.

Mens de slapper av i sine pastellfargede stuer, som er omhyggelig dekorert i den siste less is more-trenden, slår de på nyhetene eller leser sin siste kronikk og føler en stolthet over at de, som en del av den fjerde statsmakt, har gjort sitt for å informere det norske folk om en innenlands trussel som kan velte det forjettede land på den andre siden av Atlanteren. De tror de vet hva som er best for amerikanerne, og har gitt sitt bidrag.

Som Joe Biden puster de lettet ut. Det føles godt at høyreekstremistene fikk seg en smell.

De har ikke en bekymring i verden, bankkontoen er solid, og de har ikke våkenetter fordi de ikke klarer å fø barna eller betale neste husleie. Mens de løfter Villeroy & Boch-glasset, ringer Adams Matkasse på døren. Kveldens middag er reddet.

Hafjell 13.01.2021.
Hytter i blåtimen i Hafjell.
Foto: Geir Olsen / NTB

Blir de lei bylivet, er det ikke langt til Hafjell og hytta som kan varmes opp før de har satt sin fot innenfor døra. Kanskje de kjører forbi noen nedslitte hus på landet med gamle bilvrak og mennesker i slitte klær. De rynker på nesa og tenker med forakt: «Glad jeg ikke er dem.» De kjører innom den nærmeste Rema 1ooo og det lokale Vinmonopolet og røsker med seg dyre varer fra hyllene mens de skuer slitte mennesker som snur på dagligvarene og lurer på om pengene vil rekke til neste lønning eller minstepensjon. De føler seg, og er, privilegerte.

De er trygge i gatene og trenger ikke være redd for å bli dyttet foran T-banen, skutt på åpen gate eller at barna deres skal dø av en overdose fentanyl forkledd som sukkertøy smuglet over grensen. Ikke enda. Som Demokrat-eliten på Martha’s Vineyard kan de preke mangfold og støtte åpne grenser så lenge ikke de trengende flytter inn i deres bakgård. Fem millioner illegale siden Biden inntok Det hvite hus er jo flere stemmer for demokratiet. Bring them on. Hvem bryr seg om de fattige amerikanere og afroamerikanere som blir tilsidesatt så de kan hjelpe de tired and the poor fra andre land. Ikke deres problem. Så lenge amerikanske kvinner kan få ubegrenset abort, er de fornøyde.

De har trygge arbeidsplasser, kjøpt og betalt av staten og stjålet fra skattebetalerne. Hvorfor skal de bry seg om kull- og oljearbeiderne i Pennsylvania, Illinois og Oklahoma som har mistet jobbene sine? «De har godt av det», tenker de og klikker like på Greta Thunbergs siste Twitter-melding. Never mind bor i et land som tjener seg søkkrik på oljen, mens de tror de kan redde verden fra undergang om 12 år.

De tenker med glede på hvordan de reduserer karbonavtrykket ved å sykle på jobb og bruker papirsugerør, mens de takker MDG for innsatsen. Innerst inne vet de at den store leiligheten og hytten gir store klimaavtrykk, men forteller seg selv at de fortjener det, for de har en viktig jobb om å informere «vanlige folk» om at de må ta i et tak for fellesskapet for å redde kloden.

De hyller Black Lives Matter og Antifa mens de demoniserer hele politistyrken i USA og støtter Defund the Police. De kjemper for sosial rettferdighet for svarte mennesker og strukturell rasisme, forteller de nordmenn, men glemmer å fortelle at 90 millioner donerte BLM-dollar har gått til alt annet enn å hjelpe dem som trenger det. De bryr seg ikke om mødrene til Tamir Rice og Breonna Taylor. Historien deres blir for ubeleilig.

De setter seg ikke inn i tilværelsen til amerikanere som har fått livet ødelagt etter voldelige protester støttet av venstresiden som varte i over et år og som uforholdsmessig skadet minoritetseide bedrifter. De plukker fra hverandre historier om svarte skutt av politiet og forteller sine lesere 24/7 at USA er systematisk rasistisk.

De bryr seg ikke om hardtarbeidende, lovlydige afroamerikanere som trygler om å få mer politi i gatene i Demokratisk styrte byer som har gått til helvete og som styres av George Soros-støttede politikere og riksadvokater. De bryr seg heller ikke om de 129 politibetjentene som ble skutt i 2021, en økning på 30 %; eller den økende forakten for politiet som venstresiden har skapt, og som gjør livet enda farligere for dem som skal beskytte oss.

De tar fram den nyeste modellen av Apple MacBook, og selv om arbeidsdagen er over, er det viktig å få skrevet ned de siste tankene som lever rentefritt i hodene deres om 6. januar og Donald Trump. Hva skulle de gjort uten den oransje klovnen og mobben som stormet Kongressen? tenker de. Et perfekt skalkeskjul for den siste Biden-fadesen, den forvirrede feeble-minded og middelmådige politikeren de jobbet så hardt med å få inn i Det hvite hus. Be careful what you ask for er ikke i deres tanker. Gravende journalisme i deres verden betyr copy and paste fra New York Times, Washington Post og CNN.

De forteller leserne at MAGA-supportere, valgfornektere og konservative er en fare for demokratiet og den største trusselen USA står overfor, mens sannheten er at amerikanerne frykter kriminelle gjenger, mordere og voldtektsmenn som er løslatt fra fengsel av soft on crime venstrevridd ledelse, og et samfunn i forfall. De ignorerer den økende hjemløsheten i Demokratisk styrte byer og stater og preker om trusselen fra høyreekstreme cowboyer og Kari Lake. IS og al-Qaida er amatører i forhold.

De går til valgurnene hvert fjerde år og vet at de kan stole på at stemmene deres blir telt når de velger SV, Venstre, Rødt eller MDG. De trenger ikke bekymre seg for at systemet skal krasje, at stemmesedlene deres blir borte eller at det tar dager eller uker å telle stemmene. Og de vet ikke hvordan det føles når resultatene i et kaotisk valg endelig kommer, og kandidaten deres som ledet, tapte med bare noen tusen stemmer.

De viser identifikasjon til valgfunksjonærer og er takknemlig for at Norge har et så trygt system, men unner ikke bekymrede amerikanere fra begge politiske sider det samme. De er glad for at Norge ikke bruker poststemmer, for de vet at dét er utrygt. Taper partiet deres, behøver de ikke være redd for at aktivister i venstrevridde medier henger dem ut og sprer konspirasjonsteorier om at de er en fare for demokratiet og at de vil utøve vold mot sine motstandere.

De trenger heller ikke bekymre seg for at partiet som sitter ved makten, Demokratene, skal innføre lover så ingen velgere i USA trenger å bevise hvem de er. I stedet forteller de nordmenn at Republikanere innfører rasistiske valglover som gjør det vanskeligere for minoriteter å stemme, mens de samme minoriteter ønsker strengere lover for å sikre valgintegritet. De forstår ikke at det er rasistisk i seg selv å påstå at svarte ikke er i stand til å skaffe seg identifikasjon eller komme seg til valgurnene.

De bryter Vær Varsom-plakaten daglig, som sier at de skal vise respekt for menneskers egenart og identitet, etnisitet, nasjonalitet og livssyn, og forteller seg selv at dét gjelder ikke de konservative og kristne i USA. De løper Hillary Clintons ærend og viser «jeg er bedre enn deg»-forakt mens de bruker begreper som er stigmatiserende om hardtarbeidende amerikanere. De har rasistiske, sexistiske, homofobiske, fremmedfiendtlige, islamofobiske valgfornektere på autokorrektur og har blitt enige om at diskriminering av funksjonshemmede er den mest korrekte oversettelsen av begrepet ableism.

De følger AOC og Ilhan Omar på Twitter, for de skapte historie ved forrige valg og er radikale sosialister, akkurat som dem. Samtidig bruker de plattformen sin på jobb til å fordømme svarte og andre minoriteter som har håp om å gjøre en forskjell fordi de er konservative. De eier ikke skam.

De gir seg selv og sine likestilte en unaturlig høy status og tror at de vet hva som er best for «vanlige» folk, som de egentlig forakter. De tror at de bor i verdens beste demokrati, hvor ytrings- og pressefrihet settes høyest i verden, mens sannheten er at det bare er deres meninger og deres idelogi som teller, og alle andre blir trengt til side eller hengt ut i media til spott og spe for hele Norge. De går i flokk og bruker sin mediemakt til systematisk å velge ut ofre som de kan henge ut i det offentlige rom.

De vet at forakten mot mediene øker, men det affiserer dem ikke. For de er bedre enn oss. Og de har makten til å velte demokratiet.

Notat: Kommentaren er satt på spissen og ment å fremstille den uredelige dekningen av et USA jeg ikke kjenner meg igjen i. Det er mange flotte norske journalister der ute, men de som har den største rollen og som bevisst lager et skjevt bilde for å fremme sin venstrevridde ideologi, vil få kritikk. Det gjelder spesielt USA-korrespondenten som står på amerikansk jord og lirer av seg propaganda. Til syvende og sist ligger ansvaret hos redaktørene og politikerne. Hvis dette er hva de ønsker, har Norge et stort problem med både presseetikk og troverdighet.

 

 

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.