Man mister etterhvert tellingen over hvor mange fremtredende personer i Tyskland som beklager seg offentlig over det politiske og demografiske uføret. Sist ute nå er forfatningsdomstolens tidligere president Hans Jürgen Papier, som i et intervju med Die Welt fastslår at asylretten ikke er ensbetydende med retten til å innvandre, samt at asylpolitikken er ute av styring.

hans-jurgen-papier

Enda en som reflekterer over det hensiktsmessige i å la stalldøra stå åpen etter at hesten er rømt, vil man kanskje si. Gjør Papier noe mer enn intellektuelle museskritt som kanskje, muligens, i beste fall vil bidra til politisk handling i år 2023?

Som prominent jurist konstaterer han at situasjonen også er et rettsstatlig uføre: Det er oppstått en avgrunn mellom rett og virkelighet, og politikken klarer ikke å tette den igjen.

ANNONSE

Hans Jürgen Papier: Asylet er et svært viktig og vesentlig element i vår rettsstatlige ordning, men det er ingen rett til å innvandre. I praksis har asylprosessen, og ikke bare siden 2015, til syvende og sist – med hensikt eller ei – blitt et redskap for en migrasjon uten regulering, styring eller kontroll. […] Fra asylet oppstod til slutt en allemannsrett til å velge ens foretrukne innvandringsland i EU. I stedet for å løse dette problemet ordentlig, forsøker politikken nå å gjøre noe med feilstyringen blant annet med flere utvisninger. Men en asylpolitikk ute av styring kan ikke korrigeres ved hjelp av en strengere utvisningspraksis.

Welt am Sonntag: Hvorfor ikke?

Rettsstaten står relativt fritt til å avgjøre spørsmålet om innreise. Men når folk først er kommet hit, kan de påberope seg grunnleggende rettsgarantier. I en rettsstat støter utvisningene på flere rettslige og faktiske hindringer.

Fra særdeles kompetent hold bekreftes det altså at det å nekte innreise simpelthen krever en viljeshandling, mens utvisninger etterpå i praksis er bortimot umulige. Politisk tough talk på dette punktet er bare et narrespill.

Papier opplyser at gjeldende lovgivning ikke blir håndhevet: Tysk lov sier klart at den som ikke er EU-borger, skal nektes innreise på grensen hvis han eller hun kommer uten visum fra et sikkert tredjeland. Men unnfallenheten kan ikke stilles til ansvar. Regjeringen kan ikke tvinges rettslig til å følge reglene, siden den ikke kan stilles til juridisk ansvar med mindre det er tale om rettskrenkelse av andre borgere.

I havet av individuelle rettigheter for utlendinger er det altså ikke noe som heter rettigheter for det tyske folket, hvis interesser heller ikke ivaretas av dets egen regjering. Folkerett er tilsynelatende noe som gjelder resten av verden, og ikke selvpiskende etterkommere som nesten får hjerteinfarkt av ordet «folk». Tyskerne er kort fortalt et folk uten folkerett.

Det eneste ansvaret som finnes, er politisk, men Merkels storkoalisjon beholder sitt komfortable flertall så lenge ingen bryter ut, og den heller ikke møter opposisjon.

Forfatningsretten har utviklet en vesentlighetsteori, som tilsier at Forbundsdagen alltid må befatte seg med spesielt viktige spørsmål. Hvorfor drøfter parlamentet alltid bare asylet, og ikke innvandringen?

Det er ingen tvil om at migrasjonspolitikken som ikke dekkes av nasjonal eller europeisk asylrett, vedrører vesentlige spørsmål for nasjonen. Det prinsipielle spørsmålet om hvor mye innvandring dette samfunnet behøver, tolererer eller er beredt til å ta imot, hører derfor hjemme i parlamentet. Men hvis det ikke finnes noen opposisjon som tar opp at dette er en sak for det parlamentariske demokratiet, gjelder det også her at ingen dømmer der hvor ingen saksøker.

Papier har fått kjeft av justisminister Heiko Maas for «bidrag til åndelig brannstiftelse». Den tidligere dommerens uttalelser risikerer angivelig å bli instrumentalisert av «virrehoder» på høyresiden. En merkelig forståelse hos en statsråd som er forpliktet på ytringsfriheten, lyder Papiers replikk.

Hva skjer med den mentale helsen hos et land hvor dette er meningsklimaet når det er tale om nasjonale spørsmål av eksistensiell viktighet? Det er på den annen side noe befriende ved at en tidligere dommer tar bladet fra munnen. Kan vi tenke oss en norsk eks-høyesterettsjustitiarius gjøre noe lignende?

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629