En demografisk studie som onsdag ble offentliggjort av stiftelsen Open Democracy, viser at det i tiden 2001–2011 ble klart færre hvite, britiske innbyggere i de delene av England med stor minoritetsbefolkning. Den hvite befolkningen stemmer altså med føttene. Det går kanskje ikke så bra med denne flerkulturen?

Når denne problemstillingen overhodet lar seg undersøke, skyldes det at britiske folketellinger siden 1991 klassifiserer innbyggerne etter den etniske tilhørigheten de selv opplyser om. Og bildet er altså entydig. I noen urbane strøk har andelen hvite briter falt med mer enn 50 prosentpoeng på 20 år, skriver The Times:

Britons are living in increasingly racially segregated communities, according to research published today, which found “white avoidance” of the inner cities.

White and minority ethnic communities are “increasingly polarised”, particularly in urban areas and big cities, according to research based on figures from the last two censuses.

Areas with a high proportion of ethnic minorities have become more non-white over the past two decades as white people move out and are replaced by members of minority communities.

Tendensen er svært tydelig når man ser på de enkelte områdene med stor minoritetsbefolkning:

ANNONSE


Prosentandel hvite briter 2001 2011
Gjennomsnitt for hele England 86,8 % 79,8 %
Slough 58,3 % 34,5 %
Birmingham 65,6 % 53,1 %
Bradford 76,0 % 63,9 %
Leicester 60.5 % 45,1 %
Luton 64.9 % 44,6 %
Blackburn with Darwen 76.0 % 66,5 %
Coventry 78.3 % 66,6 %
Brent 29,4 % 18,0 %
Tower Hamlets 43,1 % 31,2 %
Newham 33,6 % 16,7 %
Hounslow 55,7 % 37,9 %
Redbridge 57,2 % 34,5 %

Mens andelen hvite briter i hele England er gått ned med sju prosentpoeng i tidsrommet 2001–2011, ser vi altså at den tilsvarende nedgangen er tolv til tjuefire prosentpoeng på disse stedene hvor andelen hvite var lavere enn landsgjennomsnittet fra før av.
 

luton-smeltedigel

Andelen hvite briter i Luton (bildet) gikk ned med 20 prosentpoeng på ti år. Mon tro om det kommer overraskende på mannen i den semskede jakken i bakgrunnen?

Bildet av denne tiltagende segregasjonen er såpass nedslående at en av forskerne som har tegnet det, ikke bare helst vil unngå betegnelsen, men også har myntet en penere omskrivning av begrepet «hvit flukt»:

Eric Kaufmann, professor of politics at Birkbeck College, said: “What we are beginning to see are zones in the inner surburbs where you will have very few white British people and the people who live there will have very little contact with white British people.

“It is not that it is white flight. It is white avoidance.”

He said that when white Britons living in diverse areas have families they tended to move out and that white people did not replace them.

“They don’t want to move into an area that has a large share of minorities. They would prefer an area where there is a big group of white people.

“When they have families, settle and choose schools they seem to aim for the white areas.”

Hvor går egentlig grensen mellom flukt og «avoidance»? I De helliges leir beskriver Jean Raspail en scene hvor en enslig hvit mann sitter og leser The Times på London-toget før avgang, tilsynelatende uanfektet idet kupeen fylles opp med svarte på vei til en demonstrasjon. De behandler ham med den største hensynsfullhet, men like før avgang trekker han seg høflig hilsende tilbake.

Idet Kaufmanns kollega og medforfatter Ted Cantle drøfter implikasjonene av flyttemønstrene og den demografiske utviklingen, går han over til den politiske fantasilitteraturen:

“The focus of policy needs to shift. This is not just about minorities — politicians and policy-makers need to encourage white British residents to remain in diverse areas; to choose, rather than avoid, diverse areas when they do relocate, encouraging similar choices with respect to placing pupils in diverse schools; in other words to create a positive choice for mixed areas and a shared society,” he said.

Well, good luck with that. Folk vil helst være sammen med sine egne, sier en pensjonert taxisjåfør i Blackburn til The Guardian. Skulle du ha sett.

Kaufmann bullshitter mindre overfor New York Times. Det har å gjøre med en identitetskrise:

“It’s fundamentally about ‘who are we?’” said Eric Kaufmann, a professor of politics at Birkbeck College, University of London. “What does it mean to be part of this nation? Is it not ‘our’ nation anymore, ‘our’ meaning the ethnic majority?

“These kinds of questions are really front and center, even though they’re not necessarily verbalized.”

I lang tid har alle eksotiske identiteter vært feiret og hyllet, mens innfødte europeiske sådanne har vært marginalisert og pådyttet skyldfølelse. En reaksjon utløst av selvoppholdelsesdriften er under utvikling. Konsekvensene av den reaksjonen blir de neste tiårenes historie.

 

The TimesOpen DemocracyThe GuardianNew York Times

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629