Kunstneren Morten Viskum (f. 1965) har alltid fått mye oppmerksomhet i mediene. De første sære utspillene handlet om døde mus og rotter på glass, som ble utplassert i en rekke matvarebutikker, og hokuspokus var han en interessant samtidskunstner. Småkrypene den gang lå i formalin, en metode Viskum lærte som veterinærstudent, før han hoppet av og ble kunstner på heltid. Interessen for døde rotter og mus varte noen år, men ble avløst av et enda mer bisart påfunn, nemlig å stille ut bilder som var malt med den avkappede hånden til et lik. En lik-andes kar, får en vel si.

For tiden har Morten Viskum en stor og spektakulær mønstring i Haugar Vestfold Kunstmuseum. Denne gangen er det installasjoner, der tyngdepunktet ligger i kunstneren selv. Helt siden 2003 og hvert år frem til i dag, har Viskum tatt avstøpning av seg selv i full størrelse. Alle er nå utstilt på Haugar, men ikke i rollen som kunstneren Moren Viskum. Nei, kunstneren har gitt hver avstøpning en egen identitet, som er hentet fra kjente personer i Norge eller verden for øvrig.

Her finner vi en knelende muslim, en langhåret, Jesusliknende figur med dødningskalle i hånden, en kroppsbygger, en kunstsamler og en vitenskapsmann, bare for å nevne noen, som er mer typer enn bestemte individer. Viskums variant av seg selv som Charlie Chaplin utstyrt med skalk og stokk, er vel også en rollefigur, men her med et finurlig politisk poeng. Komikeren skal visstnok lede vår oppmerksomhet mot Charlie Hebdo, skjønt det er ikke så lett å se humoren i alle de drepte tegnerne fra terroraksjonen i 2015. Men kunstnerne ser jo sånt. De skuer dypere enn oss vanlig dødelige.

ANNONSE

I inneværende år er Viskum selvsagt oppdatert og politisk på hugget. Nå har han fremstilt seg som Donald Trump, utstyrt med mikrofon og en stor grønnmalt kopi av Frihetsstatuen som symbolsk støttespiller i bakgrunnen. Det politiske hugget består i at Frihetsstatuen har mistet den fakkelbærende armen. Trolig på grunn av presidentkandidatens politikk. Skjønt den mest iøynefallende årsaken er at lokalet ikke har nok høyde under taket, slik at personalet måtte kappe armen og legge den på gulvet.

Morten Viskum er ikke akkurat så patent når det gjelder tingenes iboende symbolikk, men han er i alle fall konsekvent når det gjelder selvfremstillingen og valg av identiteter. Han velger ikke hvem som helst, men kun de typer og identiteter som har høy status og symbol- verdi. I det perspektiv kunne han selvsagt drevet en potent samfunnskritikk, noe han streifer innom i enkelte installasjoner, men gjennomgående koker det ned til tannløse og selvsentrerte iscenesettelser som bare poengterer hans kunstneriske begavelse og opphøyde status.

Viskums prosjekt er å sette det kunstneriske egoet i sentrum, og vise at hans identitet ikke er fastlåst, men har en mulighet til å bli et mangfold av ulike personligheter. I så henseende henger han fast i den postmoderne jeg-oppløsningen, der enkeltmennesket ikke har noen spesifikk identitet, men kan formes til hva som helst. Denne hypotesen er selvsagt tvilsom og ubegrunnet, og lite praktisk nyttig. For alle de som proklamerer identitetsmangfoldet, insisterer i hverdagslivet ellers på sin egen stålfaste identitet. Slik også med Morten Viskum, hvis kunstneriske strategi snylter på en teori som ikke er særlig gangbar når han skal søke stipend eller bli omtalt i avisene. Da er nemlig den egne identiteten god å ha.
Haugar Vestfold Kunstmuseum:
Morten Viskum, installasjoner
Varer fra 1/10 – 30/12 2015

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629