Fredrik Værslev.solnedgang2

Hørt navnet Fredrik Værslev før? Neppe. Til tross for at han er Norges hotteste samtids- kunstner, er han så godt som ukjent. Men han har høy status hos kunsteliten og dristige samlere, og blir drevet frem av et nettverk med målbevisste gallerister og institusjonelle aktører. Astrup Fearnley Museet hevder at han har «en sentral posisjon innen re-aktualiseringen av et neomodernistisk, abstrakt maleri i Norge og er en betydelig kunstner også på den internasjonale kunstscenen.».

«Re-aktualiseringen av et neomodernistisk, abstrakt maleri» høres veldig avansert og aktuelt ut. Sikkert også derfor han ble valgt til festspillutstiller i Bergen nå i våres. Her fremsto han som en dårlig kopi av den franske kunstneren Daniel Burens konseptuelle stripemaleri. Burens varemerke var ensfargede, vertikale striper, slik som i minimalistiske tapeter. På festspillutstillingen gjorde Værslev en formal vri og presenterte et 56 meter langt stripemaleri i horisontal retning.

Dette re-aktualiserte og neomodernistiske maleriet besto av 24 sammenhengende, men separate lerreter. På grunn av stripenes graderte fargetoner hadde verket fått tittelen «Solnedgang». Nå er 8 biter av denne intetsigende, neomodernistiske solnedgangen innkjøpt av Nasjonalmuseet til den friske pris av 1.7 millioner kroner. Det er sjelden at museet punger ut med så store summer for et verk av en relativt ung og usynlig samtidskunstner. Når man vet at Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjett er på beskjedne 7 millioner, så virker denne ervervelsen helt bort i staur og vegger.

ANNONSE

Museets begrunnelse henger da heller ikke på greip. Her henvises det aldri til verkets kunstneriske kvaliteter, men at man må handle den unge samtidskunsten når den er i etableringsfasen og kan kjøpes for en billig penge. Pompidou-senteret i Paris kjøpte et verk av Værslev allerede for tre og et halvt år siden, så Nasjonalmuseet kunne nå ikke vente lenger. Trolig ville hele innkjøpsbudsjettet gå med ved neste korsvei. Slike re-aktualiserte og neomodernistiske verker av norsk merke vokser jo ikke på trær.

Nå er det et åpent spørsmål om ikke Nasjonalmuseet har kjøpt katta i sekken. Museet har jo ikke ervervet seg mer enn en tredjedel av det opprinnelige verket «Solnedgang», som ble utstilt på festspillutstillingen i Bergen. Det er altså en amputert solnedgang Nasjonalmuseet har brukt våre skattepenger til. Skjønner ikke innkjøpskomiteen at den har godkjent et verk som er ufullstendig og dermed defekt i forhold til den kunstnerisk helhetlige ideen.

Når kunstverket «Solnedgang» består av 56 løpende meter og Nasjonalmuseet bare kjøper en tredjedel av maleriet, må de jo forstå at det kunstneriske bildet og konseptet er blitt ødelagt, og at handelen må omstøtes. Men det kan jo tenkes at Værslevs kunstneriske konsept er nærværende i hver millimeter av hele solnedgangen. Hvis så, trengte jo ikke Nasjonalmuseet å kjøpe mer enn en meter av denne neomodernistiske «Solnedgangen». Det ville gi museet et mer romslig innkjøpsbudsjett, og samtidig et større visningsareal på Vestbanen, der det nå stadig blir mindre og mindre plass.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629