Nasjonalskatten «Kvitebjørn kong Valemon» er solgt på auksjon for 36 millioner kroner. Selgere er Petter Olsens tre døtre. Kjøper er så langt ukjent, men det skal være eksportforbud for verket. Nasjonalmuseet ønsket seg bildet, men sier de ikke hadde råd til å kjøpe det. En fillete strikkegenser er blant nyere, prioriterte innkjøp.

Bildet «Kvitebjørn kong Valemon» av Theodor Kittelsen var hovedattraksjonen under onsdagens auksjon hos Grev Wedels plass Auksjoner i Oslo.

Norsk kunstrekord for norsk eventyr

Etter noen minutter ble verket solgt for 36 millioner kroner. Kjøperen var budgiver nummer 27, men navnet er ennå ukjent. Inkludert salær, moms og kunstavgift blir totalsummen 45 millioner kroner. Summen er soleklar norsk auksjonsrekord. Den forrige ble også satt av et Kittelsen-bilde, «Andersnatten». Det gikk for 14 millioner kroner, skriver Aftenposten. Prisen for Kvitebjørn ble altså over dobbelt så mye.

Rederarvingen Petter Olsen var sammen med broren blant Norges rikeste menn på 90-tallet. Han kjøpte maleriet for to millioner kroner i 1990, men det er hans tre døtre som nå selger maleriet. Olsen står i en konkursprosess, men det er tre døtre som står som selgere av det ikoniske Kittelsen-bildet.

«Kvitebjørn kong Valemon» er et av Norges mest kjente eventyr, og Theodor Kittelsens illustrasjon til eventyret har preget forsiden på mange utgivelser av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Kittelsen var eventyrtegner for Asbjørnsen og Moe i 29 år. Karakterene han ga form til er kjent for generasjoner av nordmenn, og er nært knyttet til våre opplevelser av de norske eventyrene, som Smørbukk, Askeladden, de skumle trollene, og altså Kvitebjørn kong Valemon.

Til Asbjørnsen og Moes eventyrsamling «Illustrerede Eventyr» (1907) laget Kittelsen en svart-hvitt-illustrasjon til eventyret om kongsdattera og kongen som ble forhekset til en kvitebjørn. Men det er en versjon i farger som nå er solgt på auksjon.

Nasjonalskatten skal ikke ut av landet

Det er foreløpig ukjent hvor denne nasjonalskatten havner, men det vil visstnok ikke kunne havne i utlandet.

– Vi er også kontaktet av utenlandske interesserte. Men da må vi opplyse om at det ikke blir gitt eksporttillatelse av dette verket. Det er urimelig, sier auksjonarius Hans Richard Elgheim til Aftenposten.

Kittelsen-bildet er omtalt som en nasjonalskatt, og avisen skriver at det er Nasjonalmuseet som på vegne av Kulturdepartementet behandler søknader om eksport av kunstverk. De vil ikke la dette verket føres ut av landet.

Nasjonalmuseet håper derimot at kjøperen vil gi det i gave til museet eller la museet låne det i lang tid. Museets oppgir årlig innkjøpsbudsjett til 12 millioner, noe som visstnok ikke tillater innkjøp i denne prisklassen.

Nasjonalmuseet kjøper losslitt jakke, kommodeskuffer og persisk hund

Neivel, men i 2020 økte Nasjonamuseet innkjøpsbudsjettet fra 16 millioner kroner til 30 millioner kroner for innkjøp for å hjelpe kunstlivet under koronakrisen. I tillegg fikk de 2 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen DNB, skrev museet på sine sider. Så det finnes altså penger om en bare vil. Annet næringsliv kunne kanskje også skrangle sammen litt for å sikre noe av nasjonens kjæreste kunstverk.

Hvorfor selger ikke Nasjonalmuseet unna verk som uansett synes å være malplassert på det som skal være vårt NASJONALmuseum? En finner utvilsomt eksempler på slikt hvis en titter på det som er innkjøpt de senere år, det vil si verk uten noen som helst tilknytning til Norge, og kanskje heller ikke av så stor interesse for nordmenn flest.

For å ta et tilfeldig utvalg eksempler. Hvorfor har vårt Nasjonalmuseum i år kjøpt skulpturen «Peri» av den nylig avdøde, irakiske kunstneren Linn May Saeed?

«Verket viser ein liten villhund med store øyrer. Namnet Peri er henta frå persiske fortellingar: Parī er ein vakker skapning med venger, som også har skumle sider, og som kan straffe og bortføre folk,» skriver museet om kunstneren som var bosatt i Berlin sammen med to kaniner.

Nasjonamuseet har sikret seg kommode-kunst av nederlandske Tejo Remy, og vi tror dette kan være verket «You Can’t Lay Down Your Memory». I det minste noe i samme dur. Skjermdump fra kunstnerens Facebook.

Kommode-kunst

I fjor sikret de seg møbelobjektet «You Can’t Lay Down Your Memory» av nederlandske Tejo Remy (f. 1960), som visstnok var toneangivende for 90-årenes konseptdesign. Nasjonalmuseet skriver:

Møbelet er en ombygging av en kommode. Hver skuff er «reddet» fra en allerede eksisterende eldre kommode, og er hentet fra kontormøbler eller enkle og rimeligere boligmøbler. De ulike skuffene er ikke bemerkelsesverdige i seg selv, men får ny verdi gjennom Remys gedigne omarbeiding av dem. Gjennom kommoden oppfordrer designeren oss til å reflektere over møblers fortid og historie og hvilken verdi de representerer.

Slitt-jakke-kunst

I siste innkjøpsrunde sikret Nasjonalmuseet seg også restene av en strikkejakke. Shoddyfabrikk-eier Annemor Sundbø ble litt overrasket da det kanskje aller mest utslitte strikkeplagget fra hennes «samling» endte som kunstverk i Nasjonalmuseet. Bearbeiet av Celia Pym, som vi ikke vet mye om. Bortsett fra at hun holder til i London, og som i følge egen nettside har utforsket ødelagte tekstiler kunstneriskt siden 2007.

– Den som strikket denne kofta og den som leverte filla inn til sjoddifabrikken min, ville aldri drømt om at den ville bli kunst og havne på Nasjonalmuseet, skrev Sundbø på Facebook og delte nyheten om at fille fra hennes shoddyfabrikk var innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Verket «Norwegian Sweater» av Celia Pym (f. 1978) har blitt til ved å stoppe en hullete genser fra en norsk shoddyfabrikk. Kanskje er det en jakke. Det er noe vanskelig å si sikkert. Skjermdump.

Nasjonalmuseet skriver om sitt innkjøpte jakke-verk med hull:

Pym fekk låne genseren av Sundbø saman med ei utfordring om å stoppa den. Genseren var svært øydelagd – det eine ermet dingla i ein tråd, ulla var tova og matt og det var fleire enorme hol. Pym valde å reparere skadane med den kvite fargen som alt fanst i mønsteret. Dei manglande delane var så store at det kan sjå ut som snø har blåst over genseren.

Sidan 2007 har Celia Pym arbeidd med reparering av øydelagde tekstilar. Ho er særleg oppteken av korleis reperasjonen trekker merksemda mot stadane der plagg og tekstil blir slitt.

Ja, hva skal en si? Mange vil mene at det er en nasjonal tragedie om nasjonalskatten Kvitebjørn av Kittelsen ikke havner på Nasjonalmuseet.

Er det ikke også en tragedie at vårt Nasjonalmuseum innimellom synes å være opptatt av alt og ingenting. I 2023 stuet de bort Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», det ikoniske maleriet som hang i trappegangen til det gamle Nasjonalgalleriet. Da ble det noe ramaskrik, men salget av Kvitebjørn gikk uhindret. Har de ikke noe de kunne solgt unna, for heller å investere i våre klenodier?

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.