Hvordan går det med Merkel-sommeren? Hittil ser det ut som om Storbritannia har unngått det verste. Riktignok forsøkte et par menn med Midtøsten-utseende å bortføre en soldat i nærheten av forlegningen hans i Norfolk, og hensikten var neppe å føre noen interreligiøs dialog. Men Storbritannias geografiske beliggenhet, relativt vellykkede begrensning av våpen og vår berettigede skepsis til den ukritiske «open border»-brigaden, betyr at vi hittil er blitt spart for gleden ved det Angela Merkels voksende hær av kritikere kaller terrorsommeren hennes.

Det er nå fjorten dager siden Mohammed Lahouaiej-Bouhlel skrek «Allahu Akbar», kjørte en lastebil langs strandpromenaden i Nice og drepte 84 mennesker. Den påfølgende mandagen skrek Mohammed Riyad (som hadde påstått at han var fra Afghanistan, men sannsynligvis var fra Pakistan) «Allahu Akbar» mens han hugget løs med øks på medpassasjerer i et bayersk tog. Dagen etter skrek enda en Mohammed, denne gang Mohamed Boufarkouch, «Allahu Akbar» og knivstakk en fransk kvinne og hennes tre døtre (åtte, tolv og fjorten år gamle) i nærheten av Montpellier. Vedkommende som skjøt rundt seg i München på fredagen, brøt litt med mønsteret. Han het Ali David Sonboly og var født i Tyskland av iranske foreldre. Hopp frem et par dager, og en «syrisk asylsøker» med machete hugget i hjel en gravid kvinne i Stuttgart. Neste dag gjennomførte en annen «syrisk asylsøker», Mohammad Daleel, en selvmordsbombing utenfor en bar i Ansbach, Bayern. Knapt 24 timer senere trengte to menn i IS’ navn seg inn i en kirke i Rouen under messen, tok nonner og kirkegjengere som gisler, og slaktet presten med kniv.

Selv om offentligheten vet hva som foregår, er mediene lite villige til å se noen sammenheng i disse tildragelsene. De samme avisene som legger skylden for en kraftig økning i «hatforbrytelser» på alle som stemte for Brexit, ser ikke ut til å ville legge skylden for disse virkelige og voldelige angrepene på personene som utførte dem. «Syrisk mann som ble nektet asyl drept i tysk eksplosjon» var Reuters overskrift til Ansbach-historien. Alt snus elegant på hodet. Selvmordsbomberen var offeret, og det tyske asylsystemet den egentlig skyldige. Som Reuters fortsatte: «En 27 år gammel syrisk mann, som ble nektet asyl i Tyskland for ett år siden, døde søndag da en bombe han bar på, eksploderte utenfor en musikkfestival.» Så fælt det må ha vært for ham å miste bomben på den måten.

ANNONSE

Den mer kompliserte historien om München-skytteren ga alle en mulighet til å styrke sine egne favorittforklaringer på vold. Utilstrekkelige sosialbidrag, dårlig byplanlegging og mobbing ble trillet frem for å forklare hvorfor Ali David Sonboly begynte å skyte på en McDonalds-restaurant. Andre var litt for ivrige til å påstå at han var en IS-kriger, når det virker som om han ikke var det. BBC omgikk problemet med å stryke «Ali» og alle bemerkninger om religionen hans. I stedet spekulerte de i om det at skytingen skjedde på femårsdagen for Anders Breiviks terrorangrep i Norge, betydde at alle islamske øyenvitner som skal ha hørt Somboly rope «Allahu Akbar» kunne ignoreres, og at man kunne fremheve Breivik. Det skulle bety at i 2016 kan man i Europa fremstille en person med iranske foreldre som en representant for «hvit overhøyhet», men uansett hvor mange personer ved navn Mohammed som skriker «Allahu Akbar», så har det ikke noe med islam å gjøre.

Deler av mediene og den politiske klassen ser ut til å være fast bestemt på å forhindre at offentligheten trekker noen som helst konklusjoner. Men de fleste av oss har sannsynligvis gjort det for lenge siden, og konklusjonene bekreftes på daglig basis.

For tiden er det stuerent å skylde på IS. Det gir mening. Økseterroristen på det tyske toget hadde et IS-flagg hjemme hos seg. Ansbach-bomberen etterlot en video hvor han erklærte troskap til IS, og minst den ene av terroristene i Rouen hadde forsøkt å reise til Syria for å slutte seg til dem. I hvilken grad IS er innblandet kan variere, og de overdriver uten tvil sin kapasitet, men evnen de har til både å inspirere og lede vil forbli et problem så lenge de finnes.

Opinionsundersøkelser viser ikke desto mindre at folk i Europa vet at problemet er mer omfattende enn dette. Før IS hadde vi al-Qaida. Og etter IS vil det komme noe annet. En undersøkelse gjort to år før Charlie Hebdo-massakren viste at 74 prosent av franskmennene mener at islam er en intolerant religion, og uforenlig med den franske statens verdier. De fleste politikere reagerer på slikt med å påstå at folk ikke vet nok om islam, eller ikke har opplevd tilstrekkelig av islam. Tvert imot har mange franske borgere — i likhet med Midtøstens kristne — opplevd mer enn nok, og de liker det ikke. Det er umulig for de fleste politikere å si seg enig i dette, ikke minst fordi de (og spesielt Merkel) er ansvarlige for den massive økningen i den islamske migrasjonen, som vil endre Europas fremtid fundamentalt. Men dette er en kløft de før eller senere må krysse.

En måte å gjøre det på er å være ærlig mot folk, selv om man må betale en politisk pris for det. Frankrikes statsminister Manuel Valls ble skarpt kritisert for å si at Frankrike «må lære å leve med terrorisme». Men han hadde rett. Begrensning av adgangen til skytevåpen og sprengstoff er det viktigste skrittet for å begrense terror. Men man kan ikke begrense adgangen til kniver eller lastebiler, og selv om mange jihadister vil nøle med å ofre sitt eget liv hvis de knapt kan ta med seg ett eneste offer, trengs det bare noen få oppfinnsomme angrep hver måned for å skape sterke endringer i et land. Det er vanskelig å forestille seg en sikkerhetsplan som kan forhindre angrep som det i Rouen. President François Hollandes «unntakstilstand» forhindret ikke fem terrorangrep de siste åtte måneder.

Valls og andre har insett dette, og de er villige til å være harde med «islamismen». Men akkurat som alle andre politiske ledere i Europa, er han lite villig til å innrømme hvor den kommer fra. Også er ligger folk et skritt foran. De vet at islamismen kommer fra islam. Den ekstreme fortolkningen kan være et problem med et mindretall, men når et kontinent sliter med å assimilere de muslimene som allerede er her, er det ytterst risikabelt å ta inn så mange migranter fra krigsherjede deler av verden hvor jihadismen blomstrer. Noen av attentatmennene denne sommeren var født her, andre var nylig ankommet.

Mange av dem som i fjor tok til motmæle mot Angela Merkels åpne-dører-alle-er-velkommen, gjorde det nettopp av denne grunn. Dersom Europa ønsker å hjelpe virkelige flyktninger, kan de hjelpes utenfor Europa, slik Storbritannia har forsøkt. Det er ikke nødvendig å gjøre Europa om til en gigantisk flyktningleir, det har vi ikke råd til, og bortsett fra en høyrøstet utgruppe av migrasjonsekstremister, er ikke det noe folk i Europa ønsker. Det tragiske er at de ansvarlige ikke vil innse dette, eller i det minste finne et anstendig politisk språk for det som raskt vil bli et lite anstendig politisk problem. Denne uken sa Jean-Claude Juncker at samme hvor ille terrorismen måtte bli, kan ikke Europa avskaffe åpne grenser. FN-representant Peter Sutherland fastholdt sitt syn om at hvem som helst som vil leve i Europa – til og med økonomiske migranter – må få lov til å komme hit. Å la være å overlate vårt hjem til hele verden, sa han, ville være en krenkelse av de europeiske verdiene.

Ellers har det ikke meldt seg noen seriøs utfordrer til Angela Merkel i Tyskland, til tross for at det er valg til neste år. Det virker ikke som om hun er i ferd med å gjøre noen kuvending, se på katastrofen hun har skapt, og si «oisann».

Så mens folk fortsetter å bevege seg mot høyre, vil deres valgte representanter fortsette å flykte i panikk mot venstre. Og Merkel-sommerens galskap vil slepe seg videre inn i høsten. En høst som kanskje ikke bare blir dette årets høst – men også det liberale Europas.

 

Opprinnelig i The Spectator den 27. juli 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629