anne-lise-bakke

Blant absurditetene allmennheten skal fordøye når det norske galehuset en dag avvikles, er hvordan en kommune med 1000 innbyggere kunne si ja til 12 “flyktninger”, og kaste ut sine egne fra en kommunal bolig for å gi plass til noen av dem.

Dette er situasjonen i knøttlille Loppa kommune – i havgapet i Vest-Finnmark. Som vanlig er det ikke i samfunnets øverste sjikt man betaler regningen for flerkulturen.

Altaposten skriver i dag at Anne Lise Bakke tirsdag ble oppringt fra boligetaten i kommunen med beskjed om at hun må forlate hjemmet hvor hun bor sammen med en sønn på 15 og en datter på 13, da den kommunale boligen skal brukes til flyktninger.

Boligen ligger i Øksfjord, administrasjonssenteret i kommunen med knappe 500 innbyggere. Et sted det er naturlig å føle hjemmehørighet til, og hvor man ikke forventer å bli fortrengt av folk fra andre verdensdeler.

ANNONSE

øksfjord

Øksfjord er et lite sted. En utkastelse blir personlig for en som er fra stedet.

Familien føler seg dårlig behandlet. “Er flyktninger verdt mer enn oss?” lurer barna på. I det nye Norge er de nok det.

Mamma Anne Lise er forbannet og kampklar. Hun føler at barna trenger trygghet i en sårbar tid med familieoppløsning.

Familien fikk en telefon fra driftsavdelingen i Loppa om at kommunen skulle bruke boligen deres til flyktninger.

– De sa vi skulle få dette skriftlig senere, forteller Anne Lise Bakke

Ordfører Steinar Halvorsen reagerer medmenneskelig, men kan ikke stort annet enn å “forutsette” at administrasjonen følger regelverket.

Halvorsen bekrefter at kommunestyret har gjort vedtak om å ta imot flyktninger, men at organet ikke har gitt føringer for bosettingen.

Alt er dermed overlatt til administrasjonens sunne fornuft – hvis slik finnes (tvilsomt):

– Skal kommunen sørge for bolig til alle? Er det ikke naturlig at folk bygger eller leier bolig privat? er reaksjonen fra rådmann i Loppa, Marion Høgmo.

Vi spør om det er forskjell på folk, siden rådmannen får benytte kommunal bolig som Loppa kommune i tillegg betaler for.

– Men jeg pendler, er svaret.

En talskvinne for bolignemda sier at de bare gjør som politikerne sier.

Mot en slik politisk-administrativ betongvegg kommer man ikke langt med fornemmelsen som ethvert individ med et minimum av nasjonalfølelse, vil ha av at dette er galt:

– Man gjør ikke sånn mot sine egne. Man føler at man ikke er verdt noe, kommer det stille fra Anne Lise Bakke.

Bakke hadde neppe ventet akkurat denne spesielle formen for velkomst til det nye Norge. Men det er altså kaldt der ute for innfødte nordmenn med behov for en offentlig håndsrekning.

Etter at avisen har konfrontert institusjonene med saken, beklager bolignemnda fremgangsmåten overfor familien. Uten at det i seg selv forandrer utfallet. En utkastelse er stadig en utkastelse, selv om det serveres bløtkake til.

Lokalpolitiker Hans Roald Johnsen (SV) mener at situasjoner som denne er kommunens egen feil.

Han sier at vedtaket fra november 2015 også omfatter at kommunen skal ta imot flyktninger og hjelpe til med bosetting, men det nevnes at i særtilfelle kan flyktninger selv måtte skaffe bolig på det private markedet dersom kommunen ikke har egnet tilbud.

Men i dette tilfellet var det de norske som ble salderingspost. Det var ikke første gang, og det blir neppe den siste heller. Hvor mye bitterhet som er sådd og blir liggende og gnage og skape splid og uvilje mellom nordmenn i denne fasen av historien, kan vi bare gjette.

 

Altaposten 6. juni 2016

PS. Ifjor skrev vi om 77 år gamle Inger Marie Lehmann som ble kastet ut av leiligheten i Moss for å gi rom til flyktninger med “boutfordringer”. Sannsynligvis er det mange slike saker rundt om landet, men de når aldri lenger enn til lokalavisen. Lokalavisene har i økende grad betalingssperre, så hvis du kommer over slike saker: ta gjerne en skjermdump og tips oss om saken : )

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629