Hvis man spør folk om de husker kommareglene fra skoledagene, vil mange svare at komma skal brukes ved oppramsing, etter innskutt bisetning, og før konjunksjonene og, eller, men og for.

Med disse tommelfingerreglene kommer man ganske langt, men de er ikke komplette, og folk kan da også ha en tendens til mangelfull tegnsetting, selv om de prøver å bruke dem samvittighetsfullt. Dels blir man forledet av dårlige eksempler, og dels blir man forvirret av at det gjelder andre regler på engelsk, dansk og andre fremmedspråk.

Så hvordan kan vi bli litt sikrere på å sette komma på rett plass uten å måtte bruke dyrebar tid på å pugge en hel masse andre regler?

Hemmeligheten er å lære seg den aller vanskeligste kommaregelen på norsk, som på magisk vis blir den letteste kommaregelen og den eneste man trenger, bare man lærer seg å kjenne igjen det lingvister kaller setninger. La oss gjøre det først, og ta regelen siden.

ANNONSE

Setninger, sa du? Er ikke det simpelthen en rekke av ord som avsluttes med et punktum?

Joda, i dagligtalen er det sånn. Men i språkvitenskapen brukes ordet periode om det som står mellom to store skilletegn (punktum, spørsmålstegn, utropstegn). En periode kan bestå av flere setninger, og setninger finnes i mange slag: hovedsetninger, bisetninger, helsetninger, leddsetninger etc.

I praksis er vi ikke nødt til å kunne definisjonene på alle disse, det holder hvis man lærer seg at en setning som hovedregel er en meningsbærende enhet som vanligvis inkluderer et subjekt og et verbal. Dette er dog ikke noe absolutt krav, ettersom det finnes ultrakorte setninger – sågar perioder – bestående f.eks. av ett verb bøyd i imperativ («Kom!») eller én interjeksjon («Ja.»).

Her er et eksempel på en periode bestående av en leddsetning og en hovedsetning:

Hvis du er i god form, klarer du fint turen på to timer.

Både før og etter kommaet har vi en liten meningsbærende enhet. Før kommaet arter den seg som en betingelse: Du er kanskje i god form. Dette «du er» (noe) er i egenskap av subjekt og verbal den viktigste bestanddelen i leddsetningen. Etter kommaet har vi en konklusjon som følger av premisset: Du klarer fint turen. Og dette «du klarer» (noe) er kjernen i hovedsetningen.

Man kan også sammenstille to (eller flere) hovedsetninger:

Re opp sengen din, og spis frokost!»

Han la seg tidlig, for han skulle på jobb klokken seks.

Eller man kan skyte inn en leddsetning mellom to hovedsetninger:

Det var mørkt, hulket hun, så jeg var redd.

Her er det tre små historier i tre små setninger, og den ene kommaregelen man trenger, begynner så smått å avtegne seg av eksemplene: Vi bruker komma til å skille mellom setningene i en periode.

Regelen kan ta litt uventede vendinger, som denne:

Han som kommer løpende der borte, ser ordentlig skummel ut.

Det er to små historier her, og de gir opphav til to setninger, selv om subjektet i den siste er underforstått. Det kommer en fyr løpende der borte, og han fyren ser ordentlig skummel ut.

Komma etter slike som-konstruksjoner blir ofte feilaktig utelatt.

kim-kardashian

Et av mange eksempler på utelatelsen er å finne på kultursidene i kulturavisen Dagbladet, hvor man finner omtale av en bok signert kulturpersonligheten Kim Kardashian (bildet):

Boka er ikke oversatt til norsk, men den som vil ta på seg jobben kan trolig gjøre det unna på et par dager.

Her mangler altså et komma mellom «jobben» og «kan».

For at rettesnoren skal fungere generelt, må setningsbegrepet tøyes en smule. Det gjelder f.eks. ved oppramsinger:

Du kan få is, pølser eller potetgull.

Her legger man mentalt til subjekt og verbal for hver gastronomisk herlighet, og tenker på det hele som tre setninger: Du kan få is, du kan få pølser, du kan få potetgull.

Regelen trenger ikke følges slavisk. Av og til blir et komma utelatt eller lagt til for leselighetens skyld, et menneskelig hensyn som trumfer lingvistens (forgjeves) forsøk på å være strengt konsekvent. Jo mer dreven man er som skribent, og jo mer oppmerksom man er på hva setninger er, desto større friheter kan man ta seg.

Friheten utøves imidlertid vel vitende om hva man gjør. Det å bli oppmerksom på periodens forskjellige setninger, gjør en mer bevisst den logiske strukturen i diskusjonen. Tegnsetting henger altså sammen med logikk, slik det er velkjent at grammatikk gjør det. De syv frie sysler omfattet da som kjent også trivium (grammatikk, logikk, retorikk) og quadrivium (aritmetikk, geometri, astronomi og musikk), men det en annen historie.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629