Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har hørt sagt at «det er mye rasisme i Norge», «muslimene diskrimineres i Europa» eller «kvinner forfordeles i norsk arbeidsliv».

Dette er stående truismer som når de møter hjernen, glir gjennom uten den minste kritiske friksjon. Det er som om en gjeng skarprettere på kurs under den lutherske nyortodoksi hadde blitt fortalt at «at vi har i riket store utfordringer med hekser og heksemestere» – de ville helt sikkert nikket anerkjennende. Men hadde de egentlig det?

Vis meg de landene hvor det er vesentlig mindre rasisme enn i Norge, vis meg et kontinent hvor muslimene har det bedre enn i Europa, vis meg et arbeidsliv hvor kvinner har det lettere enn det norske.

Jaså, du sliter? Ikke uten grunn. Livet er nemlig gradbøying. Sier man «det er mye x her», har man i realiteten begått en gradbøying – for om det er mye eller lite x, vet man først når man har sammenlignet med andre steder.

ANNONSE

Mye, mer, mest. Lite, mindre, minst.

Så kan man bare undre seg over hvorfor dette åpenbare poeng blir borte i debatten. Kanskje fordi debatten er styrt av sekulære lutherske pietister som bare evner å se verden i svart-hvitt – som sammenligner verden med sine egne idealer, og finner at idealene er renere og penere.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629